Fridtjof Nansens dagbøker frå Nes, september 1898.

27 sider. Transkripsjon av Olav Sataslåtten d.y.

Brennbuseter i Nore. F.v Fridtjof Nansen og Ole Haraldset. Bilde: Hallingdal museum.

September- 1898.
«Edelstenen blir ikke blank uten å gnis,
heller ikke mannen fullkommen uten
prøvelser.» Så sier en inskrift i Kinesernes
tempel for evigvarende harmoni; men da
må jeg sandelig være kommet fullkommen-
heten nær, for aldrig har vel noen mann
hat så mange prøvelser som jeg hadde for
å komme avsted på denne turen. Jeg skulde
op til fjells for å se på nye jakt-felter.
Først strevet jeg halve dagen med å rigge
mig til, og så glemte jeg skyssen in til jern-
bane-stationen i byen, og måtte senne jenten
nattes tider til lann-handleren for å få en
hest.

rukkedalen
Bilde frå Nes 1896 -ukjend kvinne.
Biletet er truleg inkje relatert til innhaldet i dagboka.

Endelig kom jeg avsted om morgenen.
Erik Werenskiold og Moltke Moe skulde
slå følge et stykke opover. Vi tok først
toget til Krøderen. Men så hadde jeg glemt
hunne-kjeksen, og hjemme hos mig måtte
de telefonere til Drammen for å få en sekk
bragt til toget, når vi kom dit. — Også det
kom i orden.

Så var det på næreste nippen at damp-
båten gikk fra os ved Krøderen station,
mens vi hollt på med noe annet.
Så hadde den ene kufferten med all fjell-
nisten min gått i larm ved Olberg, og jeg
drev og telefonerte i flere timer på Gulsvik
brygge uten å få greie på det, og satte hele
jernbane-vesenet i bevegelse. Imens sat den
snille Moltke Moe ved veien med en kasse
som bord, og skrev på et inlegg han hadde
lovt en mann, men ikke fått ferdig før han
reiste — nu måtte det gjøres.

Endelig også det i orden, og vi dro op
gjennem Hallingdal. Men så kjørte jeg over
min fugle-hunn Laila, hun skrek noe ganske
forferdelig, så jeg tenkte at nu var da den
jagt-turen ødelagt; men ikke noe ben var
brukket. Jeg tok henne op i kjerren, snart
var hun like god igjen.

Så møtte vi flere store ku-drifter, og den
andre hunnen, Jompa, en liten «water-
spaniel», tok til skogs. Vi måtte holle stor
jagt på den, til vi langt om lenge fikk fan-
get den in igjen. Den var rent vetskremt
av så mange kuer på en gang, som den
aldrig hadde set.

Endelig nådde vi Åvestrud om kvellen;
men her opdaget Moltke, at han måtte
skrive andragende til stortinget om stipen-
dium til L., for å få det avsted med første
posten.

Så likt ham! Altid og alt for andre, in-
genting for sig selv. Sliten etter den lange
uvante dagen og reisen, og likevel uslite-
lig i sin godhet for andre, sat han og skrev
til klokken halv ett om natten, mens en
mann sto utenfor og ventet, for å gå med
brevet sydover til post-åpneren på Vik. Men
så var det også slik som ingen a’en kan
skrive det.

Neste dagen (7. september) kom vi til
Nes, og om kvlilen kom kufferten med
ekstra-skyss sennt av jernbanen.
På Nes lå en Skotte, Sir James F., med
lady, for å fiske i Sevre-fossen. Han fant
det noe ubekvemt å måtte kjøre hver dag
den lange veien der ned. Han hadde vært
der siden 4. juli, og skulde holle på med
det til 26. september. — Om ettermiddagen
var han og ladyen ute og rodde på elven
ved Nes, men fikk ikke nappet. — Ladyen
beklaget sig meget over at hun ikke kunde
va og fiske, men hun våget ikke å gå i
knebukser, sa hun, for ikke å shocke bøn-
nene. Hun og Sir James blev meget lettet,
da jeg forsikret at bønnene vilde greie det,
selv om hun skulde begå den uhørte uan-
stendighet å gå i bukser.

Vor hotel-vert på Nes var en beleven
mann, som uttrykte sig sirlig. Min hunn
Jompa var kongservastiv, mente han, som
holt sig til damene, og ikke vilde ha noget
med de andre hann-hunner at gjøre. Hvorfor
det var særlig konservativt fikk vi ikke for-
klaring på.

Ellers fortalte han også om hvordan han
kunde føre sine gjester bak lyset. Han
hadde noe simpel rødvin som han tok to
kroner flasken for, og den var lovlig sur.
Noen Engelskmenn hadde grint, og spurt
om kan ikke hadde noe dyrere. Jo, han i
kjelleren og fant noen flasker av samme
slaget, men som var støvete og skitne. Dem
bar han varsomt in og sa de kostet fire
kroner flasken. Da smakte vinen godt, på-
sto han, så det var nu mest inbilning det med
de fine vinene.

Fredag morgen (9. september) kom verste
prøvelsen; da var det farvell til Erik Weren-
skiold og Molkte Moe, som måtte tilbake
igjen, mens jeg dro videre, og vestover in
i fjellet med kløv-hester.

I Rukkedalen var jeg inom Ola Harald-
Set’n, som jeg gjerne vilde ha med på jagten;
men jeg traff bare konen hjemme; mannen
var oppe i fjellet, og drev noen unge hunner
han hadde til dressur. Men han skulde
komme igjen om et parr dager; og da
kunde det vel henne han kom etter. Så
bar det op forbi Liaset, og Brynhilds-kjedn
til Holmevass-bu’n.

1892-nes
Bilde frå Nes 1892 -ukjende. Biletet er truleg inkje relatert til
innhaldet i dagboka.

Lørdag (10. september) for jeg over alle
haugene og nutene øst for Holme-vatten,
for å lete efter ryper, og efter Brenbu-seteren,
hvor jeg egentlig skulde være. Av ryper
fant jeg ikke stort, bare to kull; men seteren
fant jeg da om eftermiddagen.

Brenbu-seter, søndag 11. september 1898.
I seteren. Og dagen heller. Det ulmer i
glørne borte på peisen; hunnene ligger på
gulvet, trette efter jagten, lykkelige ved å
hvile. Jeg sitter i sengen, og ser ut gjen-
nem vinduet på fjellene.

Derute ligger ås bakom ås. Her foran
mellem de lave bjerke-rabber noen myr-
tjern, nu mørke og stille efter stormen, som
enda gir skyene fart over ås-ryggene.
Men langt borte mellem blå åser blinker
et gyldent tjern netop unner den smale
glime av solnedgangen, som et dragende
huldre-øie. Det senner bud og hilsen. Det
er hvile for den brennende menneske-sjel i
de gyldne bølger.

Lengst ute i brynet ligger det blå-tin-
drende fjell, Halling-skarve, med glitrende
sne-fonner, toppen ennu dekket av jagende
skodde . . .

Der stormer sauene og geitene, hele flok-
ken in på vollen. Som de hopper og spret-
ter i kåt livs-glede ! Lammene springer runt
mødrene, som var livet bare fryd; se hvor
den vesle stjerten går i glede, hver gang de
stanger inunner buken, og når til spenene.
Saubukken stanger i skigaren så det smeller,
og farer etter sauene.

Nu kommer budeien med kolle for å
melke gjeitene, som rolig venter på å bli
tatt. Borte unner bjerke-lien i kanten av
myrdraget kommer ku-bølingen, en hører
bjellene og rautingen langt borte.
Men høst-kvellen blir mørkere, tjernene
der nede enda svartere og dypere. Høit
over jager dystre skyer. Og mitt imellem
— mennesket som finner sig selv igjen i alt
og i intet, er hverken drømmende tjern eller
jagende sky, mer meningsløst enn det alt.
Det mørkner fort, enkelte regn-dråper be-
gynner å falle på ruten, snart kommer nat-
ten, og hyller fjell-vidden, de mørke tjern
og huldre-øiet langt der ute.

Mandag kvell, 12. september.
Igjen sitter jeg her ved vinduet mot kvel-
len, igjen ligger hunnene der paa gulvet
trette efter jagten, og igjen denne vidunder-
lige følelse i musklene, naar en strekker
lemmene efter en slitsom dag. Det er dyrets
velvære, det myke legemes lykke ved fø-
lelsen av at der enda er spenstighet, — den
evige drøm om ungdom —
Det er likevel glede i vilmans-livet, det
er natur-mennesket i os, som kommer sit
utspring nærmere . .
Mens jeg sitter, glirbdiliede etter biliede
Forbi fra disse viddene…
Jeg ser fjellene vesterpå i regn-skodde om
Høsten… Det møkner mot kvellen;
ekter rein-flokken bærer det langt inefter —
skodden tettere og tettere, en vilrer sig
bort …. Reinen blir gravd ned i uren, og
så i mørke mot fe-legret, over den ene elv
efter den andre i is-vann til op på livet. —
— Endelig fremme. Med krampe i de stive
ben, så det er vanskelig å komme op bak-
ken fra den siste elven. Hytten er ikke rar,
det drypper gjennem taket, ute øser det ned,
og våt er jeg til skinnet. Også veden våt.

Endelig luer varmen — alle klær av
på tørk, mens jeg sitter naken i peisen, og
steker rein-kjøttet på spidd. Spiser det halv-
rått, mens blod-vannet renner av det . . Så
til å varme Stener, og bære bort i sengen,
hvor gresset er søkvått av dryppene fra
taket. Det gir et varmt, om ikke jevnt un-
nerlag, men kroppen må buktes i S-form
for å gå klar av dryppene. Neste dag ut
efter reinen igjen ….
Så ligger fjell-vidden s
nedekket og blin-
kende i solskinnet, topp bak topp som en
leir av hvite telt mot himmel-rannen, blek-
grøn og klar; på skiene stryker det lett som
vinnen inover
Så ligger den der i vinter-natten,
unner stjerne-hvelvet. En mann og en hunn
leter etter en hytte, som er føket bort i
sneen ….

Og jeg ser fjell-vidden i sne-storrn,
da alt er rykende kamp, ingen vei å øine.
Vinn-kastene kaller over en, såå en drives til-
bake på skiene, men frem må det til det
blir le å finne….
Alt er det det samine frie, enkle liv, i
ren luft, som gir det oprindelige i os sin
rett igjen.
Onsdag kvell, 14. september.
Det er svært så lite ryper det er. Igår
hadde jeg en lang dag inover det fineste
rype-lennet, men alt jeg fikk var fem ryper,
og stort mer så jeg ikke heller.

Langt inne i fjellet, på andre siden Holme-
vatnet, traff jeg Haraldset’n, som var på vei
hit: en tetbygget kar, helst unner middels
høide, hodet sitter godt på de sterke skul-
drene — et kraftig ansikt med fullskjegg, noe
lurvet i håret unner filthatten. Dreven i al-
skens jagt og fangst, støtt på ferde i skog og
fjell, sommer som vinter, en av disse farende
sjele, for hvem livet i dalen er for trangt og
for smått. Det fins fler av dem runt i norske
bygder — de former livet som de selv vil,
de karene, ikke som andre vil ; — det kunde
vi vel alle, kan henne, men vi gjør det ikke.
Han hadde med seg et spile-verk av en
ung engelsk setter som han hadde i dres-
sur— en fin, vakker hunn, men så mager at
en kunde være redd for at ribbenene skulde
gnage sig ut gjenem skinnet. Den var
så vand på maten at det var mest uråd å
få’n til å ete. Vi kalte den siden for beinmann.
Idag morges var det sydlig vinn med
regn, trist og tungt, våt skodde hengende
over alle nuter. Så slo det om til kall
nordvest, og det tok i kvassere og kvassere,
bie til ulende storm, og himlen klar-
net av kall og blå.

Hele dagen for vi i fjellet uten å finne
fugl, bare enkelte stegger. Først da vi kom
op på høieste nutene, fant vi noen småflok-
ker. Men det var slik vinn at bikkjer og
folk føk på kant bortetter, og Haraldset’n
blåste mest i koll, da han skulde bråsnu
for å skyte på en rype. Vesle Jompa gjorde
hel kolbøtte, da den skulde hoppe frem i
viern; og det så ut som den stakkars bein-
mannen kunde blåse tvers av.
Rypene trykket dårlig, og dro for vin-
nen østover fjellene så langt vi kunde se.
Haraldset’n mente det bar like in i Sverige.
Det ble ikke mange livene vi fikk. En hare
så vi også i vinnen på høieste nuten; men
den føk avsted som en ull-dott.
Jeg må beundre denne Haraldset’n; al-
drig var jeg i lag med en bonne-jeger som
hadde så meget tak på å dressere en fugle-
hunn, og som var så pass flugt-skytter.
Dugelig kar i fjellet, når det gjalt å finne
rypene, og seigere til å gå enn de fleste, det
merket jeg idag. Men sandelig er han god
her inne i seter-bu’n og; det står friskt vær
av ham, og han setter liv. Uten erme er
alt det han kan fortelle om hvad han har
set og prøvd i skog og fjell, mest på jagt;
og han har ikke vont for ordene.
Skogsful skjøt han både på spill om
våren, og på lokk om høsten, og nu de
siste årene med stående hunn. Rypene skjøt
han for hunn om høsten, og fangetet i snare
om vinteren. Hare-jagt hadde han drevet
meget, og gode hunner hadde han hat, men
enda ivrigere var han på reven.

«E å bakarn,» fortalte han; «ja han Jo-
hannes baker n’i Nes, du veit, me drivo
nøkk mikji ette røve, me, å jaggu ha e fått
mang ein munter røvslos i mi ti. Men her
eit åræ voro e å bakarn samen uppi åse
ovafør Døkkji, me hadde to steitande go’e
bikkju den ti’e.
«Jaha, der vart dæ los mæ dæ sama me
sleffte — upette åse a mette fjellæ bar dæ
i eit brennande jag, å so attende ette ein
lang tur.

Me skiftebitte gjerne bikkju mitt i losen.
Når den fisste bikkja hadde jagi se å røven
trøitt, so sleffte me på den freske. Men då vart dæ
ille før o Mekkel; å so smatt’n in
øvst i ul’n, då greidde’n dæ «kji lenger.
Men bikkja halsa før berg so dæ ljoma,
og snart voro me ette der me mæ. Jaha,
der stonde me åå akkederte.

«Me hadde kobla bikkjudn, å lagt ifrå
us børsudn. E skulde krabbe in i ule å sjå
koss dæ såg ut, å e stakk inni’o mæ ein
kjepp, å dæmæ sp nådde e burti noko blautt
— i dæ sama smatt røven ut gjenom eit høl
i andre enden på ul’n — eit høpp over ein
diger stein, og burte va’n. E up, fata den
nemmaste børsa, dæ va endå hagla åt ba-
kare, å mæ den skaut e bom, før e va «kji
vand ve’o, ser du.
«Bakarn vart so førfjamsa, han, at’n
sleffte kobla, å bikkjudn sette a’gale utover,
mæ bøndo slengjande ette se. Men dæ vart
los, gut, dei voro hale te å jaga dei bikk
judn, å steitande go’e voro dei.
«Ovafør Kvednahuse æ dæ eit høl i
bergæ; beint dit bar dæ, å der smatt røven
innatt. Dæ vart eit lurveleven på bikkjudn,
te me kommo ette å fongo kobla dei.
«Men dæ æ langt in dæ hølæ, so dæ va
inkji so lett å nå like in te røve, å me
hadde «kji noko å ta’n mæ. E spikka me
tå ein lang kjepp te å stikke mæ; men ba-
karn drog ne te bygd’n, han, ette bære
greiu.

«Mæa dreiv no e å stakk å stakk, te e
kjende noko blautt, å e skjønte e va burti
røve. E lirka å lirka so lengji, te e fekk
tulla kjeppen fast i håra, å fekk drigji’n so
langt ut at e nådde i bakføtadn. Men dæmæ
høgde’n te over fingadn mine, å vart han-
gande fast, å e rikte hønde te me so fort,
at e slengde røven over me, å over bikkjudn
som stondo kobla, å langt ne i skogen.
Men bikkjudn sette i eit ilskrik, å rikte te
so dei kommo laus, å utover bar dæ i eit
einaste gaul, beint neover mot skule-stu-
gunn.
«E fekk fatt i børsa å drog ette. Mitt i
svingji i bakka møtte e bakarn, og flaug’n
mest overende.
«Koss fa’n æ dæ du flig te då? B
sa’n.
«Koss e fiig te?» sa e. «Heire du «kji
losen då, gut?» Og dæme bar dæ utover
mæ us båe.
«Men ve skula skulja du set påsyn: der
gikk losen runt og runt husæ, den vesle
røven runt hjørnudn inst, bikkjudn slengde’n
uta-om, skule-meister å onga foro runt frå
glas te glas inne i skule-stugunn og glante.
Dæ vart nøkk ein urole skule-time. Men
då e skaut røven, hade den eine bikkja
snutt se og vilde ta’n andre vegen.»
Mår og oter hadde han også drevet meget
etter.

«Men otern æ ein lur maler, dæ, som
inkji æ og’ 30′ koma in- åt,» sa han. «Du kan
ha alder so og’» greie på kor han har hiæ
sit, men endå æ dæ eit hend om du kan
ta’n. Han veit so vel når du helt de i ner
heite, og då kjem’n alder dit.
«Ingangen te hiæ sit i ul’n har’n unde
vatnæ i ein pøl i elvenn, han dukka når’n
ska dit; å når’n kjem derifrå, ser’n se vel
før, den kar’n. Fisst æ dæ berræ nasatip-
pen som kjem up over vatnæ, å so lite tå
augo, mæa’n svem over pøl’n, å so kjem’n
so stilt i land at du heire k’i’n plaska ein-
gøng.
«Mang ei måneljøs nott ha e liggji nemæ
elvenn om vinteren og venta på at’n skulde
koma up or hølæ i ise, men dæ æ eit kald-
vøle arbei».

«So sidde e me ein pøse tå skinn, lik dei
e hadde heirt dei bruke nol i ise, og denne
pøsen prøvde e fisst heime på gølvæ. Jaha
det gikk å koma n’i, endå e sintest dæ trøngt
nøkk, og gødt og varmt va dæ inni der;
men so skulde e ut att, å dæ vart verre,
dæ. Alt dæ e basa, so berre rulla e som
ein reiva-ongji burtover gølvæ, gut; kjeringji
ho lo so ho fekk kul på riggji, og e banna.
So måtte ho hjølpe me mæ å flå pøsen tå
me.
«E fekk gjort’n vi’are, å drog so iveg
mæ’o. Dæ va ei knakande kald nott; men
pøsen va varm den, gut, e sintest dæ va
rettig ei grepa upfining, mæa e låg der i
måneskinet og dubba, og venta på oter’n
som alder kom, og tevæ mest fraus i hælse
på me.
«Skodne hadde e lagt framve me på
bakkjin — men då e skulde te å ha dei på
me att, voro dei tæla og hale som bork,
og alt dæ e braut og bendi, so va e «kji
go te å få dei på me. Dæ va «kjii anna å
gjera, e måtte dra heim i hosuleisto; men
då kjerringji øffna døre, å såg e sto der i
berre hoso, mæ pøsa i den eine neven, og
skodne i andre, då vart ho arg og sa: «Koss
æ dæ du står te, då,» sa ho.
Så talte vi også om vinter og ski-løping.
«Ja her ein vintern,» sa Haraldsetn, «hadde
student H. å e us ein modig skitur. Dæ va
gut som kunna stå på skiu, dæ. Me voro
uppå fjellæ nolafør Rukkedale, å han hadde
mæ se både mat å drikkande, å skrive-
greiu mæ, før han skulde skrive før idræts-
bladæ, men dæ vart dæ no visst inkji
noko tå.
«Jaha, so va dæ på heimvegen, me
kormmo ut på åsen over Nes, å der æ dæ
stiggjile bratt utover, veit du. E atvar’n om
at’n inkji måtte lata dæ bera te før fort;
men han va modig han. Me hadde no hat
mæ us ei flaske pons, å han hadde visst
vørte ve dæ meste. dæmæ so bar dæ ut
over. —

«E tok dæ no varle, e, kasta me te si’es
fleire veridu å prøvde stanse farten. Men
då e kom n’igjenom eit stikkji, vart vegen
brattar og brattar, å farten aukte stigt.
«So kom e ne te ein sving der dæ bar
te te høgre; men der låg dæ ein stor stein
ende fram. Mæ o H. hadde dæ gøngji gale
her; han hadde lete dæ bera te som dæ
vilde, å fikk ein svær fart, kan du veta;
å han for ende mot stein, å so gjorde’n ei
lang luftreise.
«Å då e kom å skulde sjå me runt ette’o,
so heng’n uppi ei bjørk, so høgt at dæ va
so vidt hårtindadn rørde bakkjin. Ja, e lo
gut, so e nesten «kji kunna stå. Han hadde
alt hengji ei stund då e kom, og hadde dæ
drigt lenger, so hadde’n gøngji te, ser du.
«E måtte skjera’n ne att, kan hadde på
bøndne skiu, ser du, å dei hadde hengt se
fast uppi bjørkji.

Torsdag 15. september.
Det er for hard vinn i fjellet idag til å
drive jagt, rypene trykker dårlig, og fyker
avsted, så en ikke ser dem mere. Jeg gikk
en tur op på nuten her i vest for å røre
benene. For et friskt vær! Vinnen jog i
hvirvel-kast bortover vannene, så det skum-
met hvitt, og rokket ble løftet ende til værs
som fykende sne. Det sopte i ring bortetter,
kast etter kast i vill dans, og regnbuen stod
i rokk-skyene. Oppe runt alle knausene
suste og ulte det. På øverste berg-kammen,
i skaret mellem nutene, med stupet på
begge sider, tok det i så jeg måtte ta spen-
tak i mosen, og huke mig ned for ikke å
gå ut for berg-veggen. Langt ute i trang-
dalen bort over Vatsvatten dro en hvit
sky, det var vannet som ble pisket op
som stov.
Sinnet blir så underlig lett i slikt vær;
det er som det kvesser viljen …. Det er
friskt åå bade sig i storm.
Her sitter jeg igjen med benene
oppi gruen, stirrer in i glørne, mens vin-
støtene uler i peis-pipen. Ola Haraldset for-
teller historier der borte ved vinduet, og
guttene og jentene ler.

Han forteller om Dansken, som her et
år lå borte på Brynhilds-kjedn i gjest hos
Rosenberg, og som han fulgte på jagt.
Denne Dansken så altid «minst fleire hundre
rjuper kor dag dei va ute.» Når et kull
kom op, og Haraldset’n sa det kunde være
så pass en otte eller ti ryper, så sa dansken :
«Er du gal, du gut, der var da minst tredve
eller førr.» Han skaut og skaut, men fikk
aldrig en fjær til å falle, og hver gang sa
han: «Det var da fanden til skydning.»
«Men so vart hunden lei ta desse trafikkji,
å vilde «kji ut meir, han vart gåande
inved føto vore og slengji.» Da ga Rosen-
berg Haraldset’n en børse, for at han kunde
hjelpe til å få noen ryper til å dette, det
vilde kvikke op hunnen igjen; men Haralds-
et’n fikk strengt påbud om å la Dansken
skyte først. Ja-ha, så gikk det da gjerne
slik, at Dansken skaut først bom en gang,
og så small som oftest andre skuddet hans
sammen med Haraldset’ns, og da hennte
det jo, at det datt ei rype. Da sa Dansken:
«Det er da fanden, at jeg aldrig skal treffe
med det første skudd.»
En dag trakk hunnen an på ryper over
noen rabber, og det bar avsted noe langt.
«Men koss har detta se?» sa Haraldset’n,
«e trur nesten dæ æ bjødn, e.»
«Ska vi gå hjem?» sa Dansken.

Her for noen år siden var Haraldset’n
med en Tysker S. på bjørne-jagt, og om ham
var det mange historier.
Det var over i Fjølabu-li’n, og der gikk
de i flere uker og lette etter bjørn.
«Bikkju vilde’n «kji bruke på bjødn;
dei berre skremde’n, dei,» sa han. «Men
vi skal få bjørnen til at komme til os, Ole,»
sa’n; a so kjøften ein gamal bukk. Den
skar’n eit snitt i strupen på, a fleire snitt
i magjin, so invøldudn volto ut. So sette’n
eit reip om hælsen på’n; å den bukken
måtte e gå og dra på, att og fram i skogji
heile dagen, før da skulde bjødn koma,
meinte’n. Ja, e drog på bukken, gut, dag
ette dag, te dæ «kji var stort att tå’o. Men
han va no galen Tiskeren, då!
«På riggji hadde e eit heilt kløvlass tå
alle slag som me måtte ta mæ us i skogen
kor dag, endå me inkji kommo stort len-
ger enn utafør vøllen, men me maatte «kji
leggji noko att, sa’n. So mikji kjøkkentei å
blektei som te eit heilt hotel, gritu å kjela,
å skjeii, å køppa, å steikjipannu, å gafla, å
kniva, å talika, å alt so skulde dæ vara mæ
kor dag.

«Ja, jamvelt sag hadde’n mæ se, å øks,
å hamar, å tøng, å store sekstom-spikera,
gut! Men då e skulde te å leggji n’i den
spikeren, då spurde e ko’n vilde mæ den.
Jau, den skulde me ha, om me skulde koma
te å biggji hitte. Å so seng, gut, ei heil felt-
seng, måtte e bera, før han kunna «kji la
noko vara att i bu’n.
«E hadde fått lånt ein rjupesekk, større
«enn denna som står der; men den rimte
ingenting, e måtte endå ha ein stor tunne-
sekk uppå meisen.

«Dæ va eit heilt kløvlass e kom ruggande
mæ, og so drog e denna bukken ette i eit
langt reip, mæa blekteiæ skrangla inni pøsa
bakpå riggji. Dæ va som ei bjøllekjir, dei
kunna heire us lang veg. Mæa gikk han
og bles på ei pipe, og remja som ein gjeite-
kjilling. Dæ skulde løkke bjødn, meinte’n.
«Imot kvelde la me bukken på markji,
å sette us so burtunde ei grøn te å vente
på at bjødn skulde koma. Å der sat me te
dæ vart stommende mørt.
«Stundo fant’n på at’n skulde stå på
post, å e skulde gå langt burt i skogen å
jaga bjødn te’n. Ja e gikk å slo i grøn-
leggjidn mæ ein kjepp, og roffte «bø—bø»
som ein ukse. Men når e so bora på før
høgt, so vart’n ill å skreik:
«Du er rent gal du Ole; du må ikke
skremme bjørn for meget.»
«Når me gango, so skulde han finne vegen
attende te stølen ette eit kompas «n hadde.
Å koss me hadde gøngji om dagen, so skulde’n
alti» ha stølen i den retningen som nåle
hadde peika om firimeddagen, då me gango
ut. Men du kann veta koss dæ peika. Å
når me so hadde gøngji og vildra ette dissa kompase,
å dæ vart mørkt, so vart e
lei, e. E fant ein ukse uppi li’n, å den jaga
e firi us, å kom beint fram te stølen. Dæ
va beste kompasæ, dæ.
«Kor kveld so sa’n: «Imorgen må vi
tidlig op for at finne bjørn, Ole.»
«Ja om mørgon kommo me up so ve ni
ti-ti’e, å før me fekk rigga us te, hadde
klukka minst vørte tølv. Når ho so vart
eitt, skulde me ha meddag — dæ va dæ
sama kor me voro — og da voro me som
øftast inkji langt utafør vøllen. — So va dæ
te å pakke in att, og få kløvlasse på rig-
gen, då va dæ langt ut på ettemeddagen.
«Han va no galen, ser du.
«Men ein gøng fongo me virkele sjå bjødn
lell. Dæ va uppi skogkante. Han kom fisst,
å e kom ruggande ette mæ kløvlassæ å
bukken. So fekk e auga på bjødn eit stik-
kji unda. Tiskeren masserte på burtette
snaufjelle, so bjødn snart vilde ha set’n.
«E sprang fram å tok i «n å sa: «Der
æ bjødn.»
«Ja er det no rart da», sa’n, «er det kan-
ske ikke pjørn vi går og leder efter? Du
er rent for hissig, du Ole,» sa «n.
«So studerte e på koss me best skulde
stille in på «n.
«Nei du er rent gal du Ole, du forstår
ingenting heller du. Eg skal få ham til at
gå nærmere,» sa’n.
«Dæmæ so la me us ne bakom ei rotvelte,
Å hann drog fram pipa si å brækte, so dæ
let «kji so ulikt ein gjeite-kjilling. — Der Iogo
me; bjødn kom ruslande, å stelte se up på
nokle steina å væra mot us.
«No får du sløte» sa e te Tiskeren.
«Du er rent gal du, jeg skal få ham nær-
mere.» Å so brækte’n på att.

Ja, bjødn kom nemmare, han. Men fram-
om us, på 30 alnis høld, va dæ ein dalsøkk,
å der va dæ fot ta us, so bjødn vart støkt,
å vilde te å reise.
Då sintest e dæ vart før gale, e tok døb-
beltløpæ mæ rundkulæ, som e måtte bera
å leggji ve sia hass, når’n skulde skøte.
Men han tok over børsa, å klemde’o neåt
bakkjin, å sa:
«Jeg skal nok få ham tilbage,» å dæmæ
tok’n te å brækji att.
«Der låg’n å brækte heile kvelden utover,
te dæ va mørt, å der hadde «n vel vørte lig-
gjande heile notte mæ, hadde dæ «kji vøre
før me, som vilde neatt te hus før notte.
«Ein kveld som me logo i ei årehitte burt-
unde Fjølabunute, då trudde e Tiskeren
nesten skulja vorte eilagt før me. Han låg
i sengenn som sto ve veggen der; e la ei
tirirot på vermen so dæ skulde brenne, mæa
e va uppi bu’n å henta lite mjølk.
«Men dæ tok nøkk lite ti» mæ me, ser du;
stølen lå noko unda, å so va inkji
jentudn netupp heime, å e måtte vente.
«Då e kom attende, so heirde e langt
uppi bakkjin dæ let å a gret, å e sprang ne
ette.

myking-1894
Nes 1896 -ukjende turistar. Biletet er truleg inkje relatert til
innhaldet i dagboka.

«Då sat’n inni inste rommæ å skreik på
me at «n brann up. Dæ hadde tikji lite verme
i tirirote, mæa e va burte, å i noko anna ve
som låg på åra. So hadde’n vørte rædd
då, ser du, å der sat’n og belja då e kom.
«Jo du er go du,» sa «n, «du vil brenne
mig op du, mens du Iøber efter pigerne. Vi
er efter pjørn nu Ole, og skal ikke løbe efter
pigerne. Få ud varmen, og så kan du sande-
lig til straff få legge dig uden aftensmad.»
«Han va reint vill. Ja, e fekk kasta ut
tirirote då, ser du, å fekk lagt me. — Men
ein skulde «kji få ro da helde, før e hadde
inkji liggi lengje, før «n skreik att:
«Du må slukke den varmen, jeg får jo
ikke sove så lenge det Iyser.»
«Dæ glitra og brann lite på ara endå,
ser du. Ja, e tok ei bitte vatn, e, å slo på
vermen; men steinadn voro heite, ser du,
å dæ spruta up, so vermen fauk te alle
kanta. Då skvatt’n up i sengenn, å snudde
se runt i dæ sama, so øska datt like i au-
gudn på «n. Men då vart dæ vel eit lurve-
leven; han tok te å gråte då, gut:
«Å herregud, nu har han ødelagt mine
øine!»
«E måtte burt i apotekæ hass, å finne
greiu te å smørja augudn hass mæ. Då
klaga’n å bar se:
«Du gjør nu alting forkjert, du Ole.»
«Men du hadde no vel vøre lengji burte
mæ, då, du va no visst gødt kjend der på
stølen, du Haralsæt’n,» invente en av jen-
tene å lo.

«Ja, du veit dæ tok no alti» lite ti», før jen-
tudn voro inkji netup heime då e kom, å
so hadde e mæ me ein tøffel før Tiskere
som e skulde få bøtt.»
«Å, du fridde no vel lite te jento mæ!
«Næggu fridde e «kji lell. Men du veit e
kjende dei, å so va no Tiskeren ill før di at
dei inkji vilde veta noko tå hono.
«Ein mørgo då me gango ut, va e inom
i bu’n, og so heirde’n nøkk e flasa lite mæ
jento. so sa’n då me gango:
«Er de vakre de piger, du Ole?» Å ja
meinte e.
«Jeg tror jeg vil gjøre dem en pesøk,»
sa’n, a da me kommo heim om kvelden,
so sa’n:
«Ja i aften så bestiller eg melken,
Ole.»
«Ja, kan kekk spannæ å drog upover; men
dæ va «kji lengji før «n kom att, føruta mjølk
å uta spann. Han sa inkji stort, sette se
inåt åra, å glante in i vermen. Om ei stund
so sa’n:
«De piger var fordandet dydigee.»
«Dei hadde kasta’n ut, ser du, å so
måtte e hente mjølkji.
«Hadde «n nokon gøng skjøte nokon bjødn,
denna Tiskeren då?» spurte en av guttene.
«Ja, e spurde’n ein gøng om dæ, e,» sa
Haraldset. «Jau, han hadde skøte to ne-mæ
Åvestrud, men som «n inkji fekk. E spurde’n
koss dæ kunna ha se.
«Jo» sa «n, «jeg kom op for en bakke, og
der fikk jeg se to pjørne som jeg straks skjøt:
bum! bum!»
«Dæ va då leit at dæ va bom da,» sa e.
«Nei ikke så at forstå,» sa «n «det bare
lød således. Begge pjørne falt, men siden
så løb de.»

Lørdag 17. september.
En vidunderlig dag. Ikke en sky på den
blåhimmel. Fjell-vidden brer sig i sin brun-
gule høst-drakt til alle sider. Folk og fe
er reist hjem av seterene heromkring. Ha-
raldset’n måtte også hjem med beinmann
sin, han kunde ikke få den til å ete.
Alene i den ensomme skjønhet. Bare
hunnen, som driver og leter ned igjennem
vier-kjerrene der foran, og gutten, som lig-
ger i haugen her ved siden av, han sover
visst snart i solen.
De blå vann og tjern sprett overalt mel-
lem de brune hauger-, enda blåere mot
det brun-gule. Øiet følger det farverike
teppe utefter og utefter, det hvelver sig som
bølger på havet, rygg bak rygg.
Mellem ryggene lange sprekker, som en
ser skjærer dypt, det stiger som eim op fra
dem, — der nede bor menneskene.
Men blåere og blåere blir åsene utover,
og ytterst ute snefjellene, djerve og friskt
lysende i solskinnet. Øiet stryker fritt til
alle kanter, — ingenting som stenger. Langt
borte i syd Gausta høi og ensom.
Det der i nordøst må være Rondane,
blå og disige, og lengere nord, er det kan-
ske Snehetta? Så hele Jotunheimen vill og
mektig, med Nautgardstinn på vakt ytterst
mot øst, så Kalvåhøgda og Torfins-tinnene
med fonner og breer. Lengere frem strekker
Hemsedals-fjellene sig helt vestover mot
Voss. Så Skarve, bred og sikker, det er
som intet kunde rokke dets ro, trygt bæ-
rer det fonnene på sin rygg. Men lengst
i vest ligger Jøkulen med sin svære bre,
som et eneste uplettet laken har den skjult
alt mørkt unner sig. Hvit og skinnende
— det er som en hilsen fra sne-lannene
der nordpå. Hvor den er fin nu i sol-
glitret!
Så den gjør godt slik en dag i fjellet:
friske intrykk stryker gjennem sinnet, og
soper alt det stengte ut, gjør dig fri …
Der står hunnen! Snart flakser hvite
rype-vinger bortover det brune teppe.

Kvellen.
På seteren igjen. Kuene er ikke kommet
hjem ennu. Fire hester og et føll går og
beiter på vollen, noen geiter klyver i fjell-
hammeren over seteren, og sliter i gress-
tustene opefter berg-veggen ; det klikker litt
i en bjelle ; av og til breker et spett gjeite-mål.
Nu går netop solen ned mellem
gyldne skyer bakenom Jøkulen. Det gyller
bortetter de høieste toppene. Åsen her
like over tjernet gløder som rødt gull.
Hvor gult bjerke-løvet alt er blit; det er
høsten som holler intog, langsomt og sik-
kert.
Mørke ligger myrene og tjernene i kvell-
skyggen. Mørke krummer ås-rygg bak ås-
rygg sig utover mot solnedgangen. Men op
av dalene imellem stiger eimen fra men-
neskelivet, lys og disig, og lys og blå ligger
Skarve og Jøkulen der bakom hvor solen
går ned.
Det er et stykke Norge, det er det lann
som er ens eget, og som er som intet
a’ent ….
Der kommer gjeitene varsomt langs vol-
len; en grå breker spørgende. De glor og
undrer sig. Der setter den ene snuten mitt
oppi boken min, og kliner blekket utover,
stryker sig så fornøiet op mot kneet mit.
Nei, vekk litt! Der er jamen selve bjelle-gjei-
ten også. Vinnen blafrer i bladet jeg skri-
ver på, og den skvetter forskremt unna.
Kommer så igjen, snuser og vil klappes . . .
Nei nu roper budeien at ørreten er kokt.

Søndag 18. september.
Det trekker op fra syd med mørke truende
skybanker, skodden driver inover åsene her
sønnenfor, snart har vi regn-været. Jeg er
blit fortolig med denne natur nu, kjenner
den i solskinn og i tykke. Det erjordens
ansikt vi bor på, vi mennesker —; dette er
pannen, furet av tidene. Nu trekker den
hetten over ; unner ruger år-millionenes mind-
er, som vi bare aner. 0g det dype tjern
ser på dig som et mørkt øie; du tror det
er så meget det har å si, men du skjønner
det ikke — kanske er det ikke for dig? El-
ler kanske — er der intet i dypet av det
mørke øie?

Mandag 19. september.
Hjemover. Langt borte drar en bøling
også av fjellet, en siste efterligger fra en se-
ter ensteds over i Tunhøvd.
Hør jentene lokker og hauker for å kolle
bølingen sammen. Det bærer tilbake til
dalen; fjellet ligger ensomt igjen, og strør
sit rødmende høst-gull for de drivende skyer
— og huldre-tjernene speiler himlen i sine
blå drømmer ….

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s