Ole Skattebøl (1844-1929) –bondesønnen fra Hallingdal som ble stortingsmann, sorenskriver og høyestrettsdommer

av Olav Sataslåtten

I lys av hans bragder er en svært liten del av lokalhistorien i Hallingdal blitt viet stortingsmann, sorenskriver og senere høyesterettsdommer Ole Skattebøl fra Ål. Skattebøl er interessant fordi han på et så tidlig tidspunkt på 1800-tallet brøt ut fra det som var forventet av en bondesønn, og tok steget henimot noen av de mest betydningsfulle posisjoner i det norske samfunn. Skattebøl ble født i 1844. Hans historie er interessant ikke minst fordi han var en ektefødt bondesønn fra Hallingdal som tok juridisk embetseksamen så tidlig som i 1872, fire år før den langt mer kjente karen fra samme grend ble født, vitenskapsmannen Embrik Strand. Embrik Strand er blitt viet stor oppmerksomhet gjennom flere bokutgivelser og artikler, og ingen kan underslå det faktum at en halling født på den tiden som ender opp som internasjonalt anerkjent vitenskapsmann og professor i Riga kanskje er en mer spennende historie enn en halling som «bare» blir embedsmann på toppnivå på begynnelsen av 1900-tallet.

Kildene til kunnskap om Ole Skattebøls liv og levnad er få, og bortsett fra en skriftlig nedtegnelse av en del barndomsminner fra Ål og et intervju i Aftenposten i forbindelse med hans 80-årsdag i 1924 er det for det meste knappe, biografiske opplysninger vi sitter igjen med nå i ettertid.

Ole Skattebøl forlot Ål for godt allerede i 1860, da han valgte å gå på relaskolen på Ringerike. Han avla lærereksamen ved Asker seminar i 1863. Skattebøl var ikke den første seminarist fra Ål. Knut Holgesson Bjella 1827—1881 gikk på Asker-seminaret i 1848. Han ble ordfører, lærer og klokker. Også Ola Nilsson Gudmundsrud 18.03. 1844—1933 gikk på lærerskolen i Asker så tidlig som i 1863-1865, samtidig med Torbjørn Tragethon fra Hol.

Skattebøl tok eksamen artium i 1869 og var cand.jur. fra 1872. Asle Vangen, bror til den mer kjente båtbygger og splemann Asle Øino, studerte jus ved Universitetet i Oslo før 1861 og fikk seg jobb i Justisdepartementet. Vangen var trolig den første fra Ål som studerte ved univesitet, men det ikke er kjent om han avla endelig eksamen. Vi kan med andre ord gå ut fra at Skattebøl var den første utdannede juristen fra Øvre Hallingdal, ja kanskje fra Hallingdal overhodet.

Sorenskrivergården i Hallingdal
Sorenskrivergården på Nes på 1870-tallet. Foto: Hallingdal museum

Skattebøl var huslærer i Elverum 1863–1865, deretter var han lærer ved Drammen Latinskole fra 1865 til 1870. Han begynte som sorenskriverfullmektig i Solør, men var der kun i perioden 1872 til 1873. Han kom tilbake til Hallingdal og Nes som sorenskriverfullmektig i perioden 1874 til 1876, og ble deretter sakfører på samme sted fra 1877 til 1890. Sorenskriver i Hallingdal var han i perioden 1890 til 1899. Han tilbragte med andre ord årene 1874 til 1899 på Nes, en periode på 25 år. Skattebøl er ikke bare den første hallingen som ble sorenskriver i Hallingdal, men også den eneste hallingen som frem til dags dato har innehatt dette embetet på Nes. Han ble skifteforvalter i Kristiania 1899–1904, det vil si dommer i skifteretten, og han var høyesterettsdommer fra 1904 til 1918. Ut fra Høyesteretts historie går det frem at han var den første og eneste høyesterettsdommeren fra Hallingdal frem til nyere tid. Han er kjent for å ha uttalt at Høyesterett aldri har latt seg tvinge av en lov til å avsi en dom som den fant urettferdig. 

Oppveksten i Ål
Skattebøl var sønn av gårdbruker Lars Tolleivsson Noss Skottebøl 21.04. 1794—1867 og Ågot Tolleivsdtr. Opsata Skottebøl 28.11. 1810—1858. Besteforeldrene hans var Tolleiv Olsson Haugegarden Noss, Sissel Larsdtr. Noss Torkjellsgard, Tolleiv Nilsson søre Opsata 21.03. 1784—1848 og Margit Olsdtr. Skrindo Trintrud 26.10. 1788—1860. Tolleiv drev sølvsmedarbeid, og ble kalt “kronarbeider”. Han hadde en fin håndskrift og skrev dokumenter for folk. I 1842—43 var han ordfører. Han hadde en boksamling, med med blant annet Snorres Heimskringla.

Lars T Noss kjøpte Skattebøl i 1831 og bosatte seg der. Han tok dermed navnet Skattebøl. Lars var 1850—55 også eier av Knutsgarden—Noss. Han var i 1840-årene medlem av Ål kommunestyre.

Lars Skattebøl var en etter tiden velstående mann, siden han hadde drevet med handel. Erling Bekkestad som husket han godt, har fortalt dette om Lars:
”Han var i den alder at han skulde vore med i krigen i 1814, men han hadde fått ein knivsting i slagsmål og vart rekna for ufør. Dette har son hans fortalt og det er vel lagt inn i historia at han hadde kjøpt seg fri. Det hende han drakk, det var ikkje noko uvanieg. Men det uvanlege var at når kona skulle liggja (ha barn) måtte Lars og liggja, det tok på han og. Ved eit slikt høve, det var over med både barnefødsla og ligginga, spurde ein granne: Koss står det til heime? Jau takk, sa Lars, det er berre bra. Det var nok verst med meg, eg låg lenger enn kona. Lars kunne ha sine feil men han hadde svært gode sider og. Rettsinn og ærlegdom var eit karakterdrag hjå han. Han var og ein klok mann med framsyn. Om vinteren når sønene skulle gjera lekser, satt han i peisroa og la tyri på så dei såg Iesa. Det var før parafinlampene var i bruk. Lars var noko misnøgd med at sonen Tolleiv d.e. ville gifte seg med Guro Hus, ho var kanskje ikkje god nok, slik Lars såg det. Det var slike vurderingar den tid. Guro kom på besøk til Skattebøl, ho skulle «sjå seg fyre” som det heitte og fekk heller kjøieg mottaking. Men dei vart likevel gifte og enden på historia var at det vart eit godt forhold mellom Guro og svigerfaren”.

Som arbeidsgiver og husbonde skal Lars ha hatt et svært godt forhold til arbeidsfolkene sine. Lars bygde seg sagbruk nede ved Vangen, og et annet sagbruk i Kulu. Dette siste bruket ble flyttet ovenfor Brotet ovenfor Kulufossen. I 1833 lot Lars rosemAle veggene i kammerset. Mesteren Nils Bæra dekorerte dette. Lars ble beskrevet slik: høy og kraftig, klok og myndig. En gong kom ein hastig lensmannsdreng til Lars og rekvirerte skysshest til Øvremyro i Hol. Drengen slo på hesten og sprengkjørtee oppover mot Hol. Da gikk Lars til Øvremyro (15 km) og hentet hesten sin. “Tenkji e køyre hesten sjål nedover att!” Livet som handelskar hadde sin bakside; det ble mye av det sterke. Når Lars var i drikkelune, kunne han og en svigerbror gå og legge seg med «kvar sin butel». Men på sine gamle dagar var han tærrlagt. Da kona Ågot døde i jula 1858, sa Lars: “No reiser ho burt, og kan ikkje koma til meg. Men so får eg ved Guds hjelp prøve å koma til henne.” Han var flink til å synge og fortelle eventyr.

Søsknene til Ole var Tolleiv L Skottebøl 1834—1834, Tolleiv L Skottebøl 1835—1912 G 1858 m Guri Henriksdtr. Huus, Tolleiv L Skottebøl Breie 1841—1914 G1864 m Kristi Eiriksdtr. Knutsgarden Noss, Olaf Larsson Skottebøl Skattebøl 1847—1930 G 1876 m Emilie Josefine Heyerdal og til sist Sissel Larsdtr. Skottebøl Noss 1850—1892 G 1872 m Eirik Eiriksson Evjen Knutsgarden Noss. Broren til Ole, Olaf ble prest i Borge, Lofoten, deretter i Gol og så i Hemsedal 1882—1888. Han var cand theol i 1875.Det skulle bli injurier og bygdestrid i Gol mellom Olaf som var ordførarkandidat for Høyre og fikk sin egen klokkar, Halvor Berg, som motmann for Venstre. Olaf utvandret i 1888 til et prestekall i Blue Earth, MN, der han virket til 1894. Siden reiste han til Parkland i Washington og hadde flere kall. Han ga ut en pamflett “Af en Prests erindringer” og ble professor ved Columbia college.

Skattebøl etterlot seg en nedtegnelse fra sine barndomsår i Ål, og den gir i seg selv et unikt innblikk i livet i bygdesamfunnet rundt midten av 1800-tallet, men er også med på å forklare hvordan kimen til hans streben etter høyere utdannelse ble født. Han forteller:

”Hjemme på Skattebøl hadde vi et bind av Snorre Sturlasons kongesagaer. Da jeg som smågutt slukte de bøker jeg kom over – hvilket for øvrig ikke var mange — leste jeg også den. -Dog husker jeg at jeg konsekvent sprang over alle verselinjer som ble innledet med «da kvad Sigvat Skald» ener «da kvad Eyvind». Disse vers forsto jeg nemlig ikke. Det nevnte bind må være kommet fra Opsata. På et blad foran sto nemlig følgende:
Min Eiermands Navn jeg Sige Dig via,
Tollef Nielsen Opsata hører jeg til,
Han haver mig arvet og ikke betalt,
Og Norges Krønike, så bliver jeg kaldt.
Min far Lars Tollefsen Skattebøl var en meget høy mann med kraftig bygning og en rank holdning. 0m hans ungdom og hans ungdomsliv har jeg intet hørt. Det er ingen grunn til å tro at det har artet seg anderledes enn andre unggutters på hin tid. Det er sagt at han kunde måle krefter med de sprekeste karer, men om nogen særskilt bedrift har jeg intet hørt. I 1831 kunne han kjøpe gården Skattebøl som er en middels stor gård og noe senere også Knudsgården pa Nos, som er en av de større gårder i Ål. I
5 år drev han begge gårder, inntil Knudsgården ble fratatt ham ved odelsløsning. Det er blitt sagt at han, mens han hadde to gårder, skal ha hatt den plan å dele begge gårder i to, slik at hans 4 sønner skulle få hver sin gård. Av far har jeg ikke hørt om noe slikt, og jeg er overbevist om at han var en altfor klok og praktisk mann til å pønske på noe så uforstandig. Utferdslysten hos de to yngste sønner ville vel forøvrig i hvertfall ha kullkastet delingsprosjektet.

skattebøl ordførere nes
Bilde av ordførere i Nes. Otto Knoph Rømce, Knut Storeli, Olaf P. Rømce, Thorvald Olsen, Ole Larsen Skattebøl, Bernhard Tandberg, Jørgen Jorde, Ole Sørbøen Foto: Hallingdal museum

Min yngste bror, presten i Amerika, skal ha uttalt at far var en «streng mann». Lars Reinton forteller at han av en eldre mann i Hol, som har kjent far, har hørt det samme uttrykk. Hvad der ligger i denne betegnelse, er mig ikke ganske klart. Han var en mann av få ord, med en bestemt vilje. Hans vesen og hans ferd var myndig og bydende. Således står han også for mig. Hvis det er dette, som er søkt betegnet ved den siterte karakteristikk, har jeg ikke noe å innvende. Men skulle det i det sarnme ligge noen antydning om tyranni, hårdhet, er jeg helt uenig. En mann som ved sin viljestyrke inngyder respekt, behøver ikke å være streng mann i nedsettende betydning. Til belysning i henseende til dette spørsmål vil jeg nevne fars forhold likeoverfor tjenere, husmenn og andre arbeidere og overfor oss barn.
Mot husmenn, andre arbeidere og tjenere viste han ingen hårdhet. Ingen hadde lettere for å få arbeidere i onnetider og andre travle tider enn han. Sevat Haugen og Ole Holte tjente hos ham uabvrutt i 5 år. Man hørte aldri fra fars munn et hårdt ord til eller om de undergivne. Han våket over at alt gikk som det skulle, men dertil var hans blotte nærværelse tilstrekkelig. Mot oss barn var han aldri hård. Han satte alle til arbeide, alt etter enhvers alder og evne, og det falt ingen inn å mukke. Med full sikkerhet
kan jeg si, at jeg aldri har hørt ham skjenne på noen av oss og likeså at jeg aldri så ham bruke tuktens ris. Jeg vil nevne ett trekk som er ganske karakteristisk. Da jeg en mandag morgen sto og kledte på mig, nærmet han seg med et ris i hånden. leg forsto hva hans hensikt var og jeg forsto også meget godt grunnen. Jeg hadde det meste av søndagen vært borte i selskap med kamerater uten tillatelse, så en passe avstraffelse visselig ville være beføyet. Men det ble ikke noe av, han sa intet og fjernet seg.
Var det fordi han ikke orket? Eller var han så meget pedagog at han fandt det ufornøden å gå videre?

skattebøl oslo museum
Ole Skattebøl. Foto: Oslo museum

Da jeg i 1860 hadde fattet den beslutning at forlate hjemmet for å søke skole, gjorde han ingen innvending. Han kjente min brennende lyst til lesning og har kanskje også oppgjort sig den mening at jeg var lite skikket for kroppslig arbeide og gårdsdrift. Han fulgte meg selv til Nes, da jeg dro til Ringerike for å søke realskolen der. Når jeg de påfølgende år var hjemrne i feriene, la han for dagen en varm
interesse og gledet sig over at det gikk meg vel. Forholdet ble mere fortrolig. Det karakteristiske hadde ikke vært fortrolighet, men respekt. Jeg har hørt at han i sine siste leveår viste seg som en sann barnevenn likeoverfor barnebarna. Det var en ny side ved ham. Var det alderdommens skygger, som la seg over den sterke mann og gjorde ham mildere? Eller var det så at hans sanne vesen da kom fram?
I den tid, da han drev to gårder, solgte han meget korn, da begge er bekvemme for kornavl. Kundene var hovedsakelig småbrukere fra Hol og det måtte i stor utstrekning gis kreditt. Det var ikke lett å få oppgjør. Det hendte ofte, at debitorene istedetfor at komme med penge til avtalt tid kom med begjæring om yderligere kredit. Ofte måtte han da avslå. Jeg erindrer, at far beklaget sig over disse uefterrettelige og påtrengende skyldnere fra Hol. Det sier seg vel selv, at rettslig inndrivelse undertiden ble nødvendig. Det forekommer meg ikke utenkelig at den eldre holings ytring om en «streng mann» kan hvile på forhold som de her omtalte.

skattebøl med famile hallingdal museum
Ole og Karen Skattebøl med familie. Foto: Hallingdal museum

Det er sagt om Lars Skattebøl at han var så rik. Så forholder det seg ikke. Da han hadde to gårder, var han ikke gjeldfri. Han var en etter den tids forhold velstående mann. Ikke mere. Men forholdene var i det hele små den tid. Ved sammenligning med den store flerhet i bygden sto han saktens langt fremme i rekken. Far hadde en udmerket helbred. Men i 1867 – han var da 63 år – ble han syk. Han var ikke sengeliggende og kunne reise til Nes, hvor distriktslegen bodde. Jeg erindrer at jeg ble kaldt hjem fra seteren for å ledsage ham, han ville ikke gjøre reisen alene. For far ble den sykelighet den sommer og dette besøk hos doktoren et vendepunkt i hans liv. Far var interessert i lesning og holdt av og til aviser, som vi leste og studerte sammen. Skrivekyndig var han ikke. I så henseende sto han på samme nivå som de fleste av hans samtidige.

Min mor Ågot Tollefsdatter var født på gården Opsata i 1810 og vokste op på Opsata og på gården Ro i Gol, idet familien bodde avvekslende på disse to steder. Den 1. juledag 1832 ble hun gift med Lars Tollefsen Skattebøl. Hun var liten av vekst som flere av Opsata-Skrindoslektene. Etter den erfaring som jeg har om henne, var hun en vakker kvinne, av et blidt, saktferdig og inntagende vesen. Skjønt jeg kun var 14 år da hun døde, står hennes billede levende for min erindring. Vi så alle opp til henne i den dypeste hengivenhet. Hun hadde sikkert ikke noen vanskelighet med å avle sine 4 sønner. Et sakte uttalt ord eller et misbilligende blikk tra hennes side var fullt tilstrekkelig. Dypt religiøs som hun var, tålte hun ikke noe, som kunne krenke eller såre den religiøse sans. Det visste vi alle, det var ikke nødvendig at det ble uttalt. Så vidt jeg kan forstå var hun og hennes yngste bror, Håkon Opsata, som døde i 1923, i mange
henseender like. Han var en mer enn alminnelig intelligent, fordomsfri og klartskuende mand. Og jeg mener, at mor hade samme egenskaper. I de siste leveår var mor meget sykelig. Det endte med vattersott. Det siste halvår ble dokter Torgersen hentet mange ganger. Et par gange var det meg som foretok denne avhenting. Torgersen, som var en elskverdig mann, kom under vær med min hunger etter lesning og forærte meg mange bøker. Mor døde i 1858, kun 48 år».

Karen Christine Poppe Rømcke
Ola Skottebøl giftet seg i 1877 med Karen Christine Poppe Rømcke fra Nes. Karen Christine Poppe Rømcke var født i 1854 og hun gikk bort i 1932. Hun var datter av landhandler Otto Knoph Rømcke 1812-1899 og Maren Mathea Tandberg 1815-1894. Skattebøl var sakfører på Nes da de giftet seg, og hadde altså vært sorenskriverfullmektig der siden 1874.

otto knoph med familie
Bjerringgården i Nes hvor trelasthandler Otto Knoph Rømcke og hans hustru, Maren Mäthea f. Tandberg (Ringerike), bodde. Her er de sammen med 2 av sine døtre. Foto: Hallingdal museum

I 1835 åpnet Otto Knoph Rømcke landhandel i Bjerringgården og også han fikk bevilling til å selge brennevin. Rømcke, som var født i Sandsvær, hadde tidligere drevet som handelsbetjent i Kongsberg, Drammen og Kristiania. Også Rømcke drev sin forretning med forholdsvis stort overskudd, og han kjøpte etterhvert til seg store skogstrekninger i Nes. I løpet av få år ble han bygdas største skogeier. Han drev også trelasthandel i stor stil, og i 1873 ble landhandelen i Bjerringgården nedlagt, idet Rømcke og hans sønn Olaf G. Rømcke, fikk nok å utrette som skogeiere og trelasthandlere. Forretningene i Bruvollen og Bjerringgården fikk ingen konkurrenter i Hallingdal før 1859. Otto Rømcke var ordfører i Nes i perioden 1869-1871. Karen skrev på sine eldre dager ned erindringer fra sin barndom i Nes, og de ble senere publisert i et nummer av Dølaminne. Den velstående Rømcke-familien representerte naturligvis overklassen på Nes, og som tidligere de facto sorenskriver og deretter vellykket advokat hadde vel Ole Skattebøl forlengst tatt skrittet inn i de kretser da han fridde til Karen.

Ole Skattebøl med sønnen Sverre og datteren Aagot og konen Karen
Ole Skattebøl med sønnen Sverre og datteren Aagot og konen Karen. Foto: Hallingdal museum

Ole og Karen Skattebøl fikk tre barn. Det første var datteren Ågot 1878—1966, som ble giift 1910 med Enevold Falsen Schrøder. Deretter Sverre 1883—1956 o.r. sakfører, gift 1922 m Solveig og til slutt den kjente kvinnesaksforkjemperen og skribenten Margrete 1884—1970, som i 1913 ble gift med Tomas Bonnevie.

Margarete Bonnevie
Margarete Bonnevie f Skattebøl

I Ål bygdebok er det fortalt at «Ola treivst lite med gardsarbeidet i unge år. Han ville heller lesa og koma ut på skule. Ein haustdag i hardaste skurden gjekk Ola frå arbeidet. Han var ikkje skapt til å skjera åker, sa han. Men neste morgon var han på plass i åkeren. Då spurde ei skurdkjering: “Men, va det ikkje du som ikkje va skapt til dette arbeidet?” “Jau,” svara Ola, “Men det va i går. Han far skapte meg om att i dag!”

Ole Skattebøl kom på Stortinget i 1877 for Venstre, men gikk over til Høyre og var på tinget i fire periodar. Han var Formann i Høyre i 1905. Det sies at Ola kunne ha blitt justisminister, men at hantakket nei. Han ble utnevnt til Ridder av St. Olavs orden i 1895. BILDE

I juni 1876 var Skattebøl sorenskriverfullmektig på Nes. I boka ”Hallingdalens historie” fra 1928 av Tor Myhre forteller han at han var i et møte på Gol da han legger merke til at Hallingdalselva var så stor og grumsete. Han går derfor ut fra at det har gått et skred, og han gjengir deretter en skildring fra en avis fra storflommen som rammet Ål den sommeren.

Høsten 1893 var kommunestyrene i Hallingdal samlet til i Nesbyen. Sakfører Skattebøl var en av de ivrigste talsmenn for jernbane gjennom Hallingdal. Han holdt foredrag om jernbanesaken og manet til ny innsats. Møtet vedtok enstemming en ny henstilling som ble sendt direkte til den norske regjering. Her ble det uttrykt misnøye fordi man mente at myndighetene viste for liten interesse for Hallingdal. De pekte blant annet på at ingen av Østlandets dalfører var så uheldig stilt som Hallingdal når det gjaldt kommunikasjon. «Det minste er at man hverken har telegraf eller telefon, verre er det at veiforbindelsen er dårlig — ethvert spørsmål derom er blitt avvist under henvisning til at jernbane til Bergen først måtte løses.» Møtet valgte en ny jernbanekomité for Hallingdal, hvor Skattebøl, ordfører Tandberg og advokat Rømcke kom til å representere Nes.

Året etter gjorde Stortinget vedtak om at Bergensbanen skulle bygges, men linjevalget ble ikke endelig avgjort. Dette vakte stor uvisshet og skuffelse i Hallingdal. Jernbanekomitéen arbeidet iherdig, og i 1896 samlet man igjen kommunestyrene i dalen til et møte. Møtet fikk istand en ny henstilling til statsmyndighetene med purring og med anmodning om å velge alternativet gjennom Hallingdal. De ville imidlertid ikke uttale seg om Iinjevalget sønnenfor Krøderen. Den 26. mai 1898 vedtok Stortinget endelig at banen skulle gå gjennom Hallingdal, men over Hønefoss og Roa. Da dette ble kjent i Nes, samlet en mengde bygdefolk seg til fest på Bank- plassen, der det ble servert varm «pons» fra en stor primkjele. Begeistringen var overveldende, og denne vårdagen ble det en fest som folk i Nesbyen husket lenge. Ole SkattebøI, som tidligere hadde vært stortingsmann, og nå var sorenskriver i Nesbyen, var neppe uten innflytelse når det gjaldt den endelige avgjørelsen. Han var i alle fall Hallingdals fremste talsmann i jernbanesaken ved siden av Halvor Berg fra Gol, som også var stortingsmann, og medlem av Stortingets jernbanekomité.

skattebøl 80 år morgenbladet 1924
Skattebøl 80 år morgenbladet 1924

Aftenposten har i mars 1924 et intervju med Ole Skattebøl i forbindelse med hans 80-årsdag: Aftenposten skriver: «Skattebøls livsløp hører til de eiendommelige og sjeldne; det er den evnerike bondeguts vei fra den tids dårlige almueskole på landsbygden opp til et av landets høyeste og vanskeligste embeder; det er en rekke av tilsynelatende lette seire over de vanskeligheter som samfundsforholdene kunne legge i veien for en slik utvikling. Ole L. Skattebøl er født i Aali Hallingdal, sønn av Lars Tollefson Skattebøl og Aagot Tollefsdatter. Frem til konfirmasjonsalderen fikk han undervisning i almueskolen i Ål og kom i 16 års alderen, i 1860, inn på Ringerikes realskole, hvor han dog ikke ble fult et år. Deretter tok han 1861—63 Asker seminarium, hvorfra han «dimitterte» i 1863. Siden var han et år huslærer i Elverum og fikk i 1865 ansettelse som klasselærer ved Drammens latin- og realskole. Her begyndte han å lese til artium under veiledning av overlærerne Holler og Utne. I 1869 tok han eksamen artium med laudabilis og det følgende år anneneksamen som lærer i Drammen. Siste halvår 1870 begynte han —fremdeles som lærer — å studere jus og da fra nyttår 1871 ved Universitetet, hvor han våren 1872 tok embedseksamen med beste karakter.

Etter eksamen var Skattebøl i hele fire år sorenskriverfullmektig, først et år i Solør, så tre år i Hallingdal, og han fikk i denne tiden rik anledning til å vise hva som bodde i ham av evner og dyktighet. Betegnende for den anerkjennelse som Skattebøl allerede hadde fått, ble han — fremdeles som sorenskriverfullmektig — valgt til stortingsrepræsentant for Buskerud, skjønt hans politiske anskuelse ikke falt sammen med de valgmenn som ga ham sin stemme. Han forteller selv om dette i en samtale:

— Jeg var 32 år. Sorenskriveren i Hallingdal var en gammel mand (Frantz Henrik Meidell, Hallingminnes komm), og det var faktisk fuldmæktigen, som bestyrte embedet. Derved kom jeg i nær og stadig beræring med befolkningen, ikke mindst med de ledende mænd i alle bygder.
— Stillet De Dem som stortingskandidat?
— Absolut ikke. Det var ikke skik og bruk dengang; forsøk i den retning vilde, ialfald i Hallingdal, utvilsomt ha virket i motsat retning. Jeg blev meget overrasket, da jeg hørte, at der kundeopstaa spørsmaal om valg. Det gik saaledes til: Under en aabodsforretning på Gols prestegård var jeg som administrator i flere dage sammen med mænd, som allerede var utkåret til valgmænd for det forestaaende valg for Buskerud. En aften henvendte en av dem med spørsmål til mig; om jeg hadde den for stortingsmænd foreslaatte alder. Han gjorde det efter samraad med de andre valgmænd. Jeg sa, hvor gammel jeg var, men tilføiet, at det var til ingen nytte at reise det spørsmaal.
Hertil blev svaret, at det ikke var saa sikkert. Nogen dage senere blev distriktsforsamlingen holdt.Dette valgkollegiums flertal var utvilsomt venstresindet. Det viste sig derved, at samtlige 4 konservative tingnmænd fra foregaaende periode blev kastet. Der blev da ogsaa valgt 3 av venstre, men den 4de plas blev besat med den mand (Skattebøl), hvorom alle valgmænd fra Hallingdal samlet
sig — ogsaa venstremændene fra Aal og Hol.

Hr. Skattebøl fortæller mange interessante ting fra sin deltagelse i det politiske liv, men vi får la dette ligge til en anden leilighet. Kun kan det være morsomt at ta med en episode, hvorom hr. Skattebøl fortæller, kort gjengit: Den 15de febr. 1895 blev stortingsvalget for Buskerud (Skattebøls distrikt) uuderkjendt. Resultatet blev gjenvalg over hele linjen den 16de mars. «Da vi påny» — sier hr. Skattebøl — «indtok vore plasser i Stortinget, forefaldt en ret komisk episode. Første repressentant medbragte som vanlig den MC distriksforsamlingen utstedte fuldmakt. Idet han— det var Martin Gunnerud
— langsomt skridtet fra sin plas henimot præsidentstolen for at avlevere fuldmakten, uttalte han følgende: «Som det av fuldmakten sees, er det de samme mænd, som kommer igjen. Jeg får nu si tak for sist da. Og be om undskyldning for, vi blev saa længe borte». Præsidenten (Steen) sa ingenting. Ytringen vakte dels munterhet, dels harme. En repræsentant — saavidt erindres var det Wexelsen — kom hen til mig og spurte i en noget irritert tone:
«Er det Dem, som har narret ham til dette?» Jeg var absolut uskyldig, fortæller Skattebøl.

I et kort, rent ydre rids er hr. Skattebøla virksomhet forløpet således: Han repræsenterte Buskerud på Stortinget i perioden 1877 —82, 1889-91 og 1895-97. Saa snart Hallingdal sorenskriveri var ledig, søkte alle distriktets herredsstyrer om at faa sorenskriver Skattebøl, som de kjendte saa godt fra virksomheten som edsvoren fuldmæktig, og til dette embede utnævntes han i 1890. I 1899 blev han skifteforvalter i Kristiania, i 1904 blev han konstituert som assessor i Høiesteret under Emil Stangs permission. I 1905 ble han fast ekstraordinær og i 1912 fast assessor i samme ret, fra hvilket embed han tok avsked i 1918. I Hallingdal, hvor han bodde fra 1873 til 1899, indehadde han alle kommunale tillidshverv som ordfører, valgmand osv. Inden amtet hadde han ogsaa mange tillidshverv.

skattebøl ridder
Skattebøl utnevnt til Ridder av St Olav. Foto: Oslo museum

Skattebøl var medlem av civilproceslovkommissionen av 1891—07 og av kommussjonen om civilprocessens bilove 1911. Han har været ordfører i Kristiania elektriske Sporveis representantskap og direktør i samme selskap fra 1915. Likeledes var han viceordfører i Kristiania Sparebanks forstanderskap i flere år. I et par år var han ogsaa formand i det konservative centralstyre, men fratraadte, da han fandt det mindre forenelig med sin stilling som dommer i Høiesteret.

Tiltrods for et usedvanlig virksomt liv har årene tatt saa Iite på hr. Skattebøl, at htn gir indtryk av at være minst 10 år yngre, end han er».

ridder skattebøl

Skattebøl organiserte Høyre som parti i Buskeruds amt i 1884 og deltok hyppig i folkemøtene som taler for partiet. Han var påny stortingsrepresentant 1888, sluttet seg mer til Emil Stang, og ble formann i Justiskomiteen etter at Stang var blitt statsminister. Han var medlem av Høyres gruppestyre og partiets kandidat til visepresident både i Stortinget og Odelstinget. Han ble slått ut ved Venstre-seier i Buskerud 1891, men valgt 1894. I 1895-97 ble hanmedlem av Næringskomité nr. 2 i og med venstreseier i 1897 og hans etterfølgende fraflytning fra amtet var hans stortingsvirksomhet over. Han fortsatte å jobbe for Høyres politikk, og var bl. a. I årene 1902—1905 formann i De konservative Foreningers Landsstyre. Fra 1891 var Skattebøl medlem av den kgl. kommisjon til reform av civilprosessen, og medlem av den departementale komité av 1911 til behandling av Sivilprosessens bi-lover.

Kilder:
Skattebøl Kaja: Små erindringer fra min oppvekst i 1860/-70 årene på Nes. Dølaminne 2003.
Kristiania elektriske sporvei 1894-1919 : et mindeskrift, Kristiania, 1919
Nesboka : bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Rønningen, John. Nes kommune, 1981
Evjenslekta og Skattebølslekta av Breie, Lars [Lars Breie], 1985
Dakky Kiær: fra abortspørsmålets, kvinnesakens og sosialarbeidets historie i Norge: Universitetsforlaget, 1982
Opprinnelsen av Davidsen, Øyvin DT & BB, 1975
Embrik Strand : 1876-1947 : bondeguten som vart verdskjend vitskapsmann av Breiehagen, Paul, Ål museumslag, 1994.

Folk og fortid i Hol. 2 : Frå 1815 til vår tid, Reinton, Lars Grøndahl, 1969

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s