Artikkelen «Bygningsskikk og rosemaling i de øvre bygdene i Hallingdal» fra 1927 av arkitekt Ole Stein 

Ole Eriksen Stein (født 1867, død 1950) var en norsk arkitekt som tegnet både Hol og Hovet kirke. Jeg viser forøvrig til Aud Eidal Berg sin artikkel ‘Arkitekten Ole Stein’ i Dølaminne 2012.

«Den som tidlig i forrige århundre for gjennem Hallingdals bygder
måtte bli slått av en eiendommelig ro og likevekt i dalens fysiog
nomi. Skogene stod der ennu mektige og påtrengende. Gårdene
lå mere glissent enn nu. Intet tog for gjennem dalen, ingen bil, ingen
syklist forstyrret den almindelige fred. Kun elvestrykene og de iltre fjell
bekker syntes å ha nogen hast, inntil også de dovnet hen i likegyldig
makelighet i Brommas og Krøderens langsomt glidende vannmasser.
Slik lå også bebyggelsen der i ensartet ro over hele dalen. Ingen bisarre
nybygg stakk av fra det tilvante, ingen mektige uthusbygninger skjøv
utfordrende de andre hus til side. Gårdsanleggene lå der med sine vel-
ordnede husklynger uten nogen innbyrdes rivalisering, men med århun
drers tradisjon over sig. Brunstekte mot solsiden, værbitte og trossige
mot de andre sider lå de der, likesom vokset op av og grodd fast til den
flate eller helling de lå på, stuebygningene plirende utover dalen med
sine små, blyinnfattete vinduer.

Alle stavkirkene stod der ennu lutende av århundrers dåm og med
middelalderens mystikk over sig. Ingen tenkte på forandring eller utflyt
fling av dalens kulturgjenstander. Nutidens jag efter forandring, efter
nye former hadde ennu ikke nådd op i stillheten. Kun ro og ensartethet
hersket. Slik fot også folkelivet i dalen til hverdags. Men til fest og i
lag måtte hallingdolen iblandt, likesom fjelibekken, ha utlop for sin
ubendige kraft i dans, i kåte hallingkast og dragsmål.

Nu er forlengst teknikkens seierrike fremgang også nådd hitop. Som
et skred har den faret gjennem dalen og forandret dens preg. Skogen er
blitt mere glissen, fjellsidene mere nakne, fossene tildels temmet, grendene
mere tettbygget og bebyggelsen mere broket. Stavkirkene er sågodtsom
vekk. De mest karakteristiske bygninger er på vandring enten innen
dalen eller også langt utenfor, og den øvrige kultur har slått følge. Den
moderne tid har gjort sitt inntog.
Til tross for denne store forandring er dog meget av dalens oprinnelige
kultur ennu i behold, særlig i de øverste bygder. Ættstoltheten og bygde
stoitheten har holdt igjen. Sansen for disse verdier er ikke bare våknet,
men også oparbeidet til en bevisst bevegelse for å bevare det gamle,
særlig blandt ungdommen.
Her skal ikke gåes nærmere inn på den historiske utvikling av bygnings
skikken i dalen. Kun skal vita for oss et velordnet gårdsanlegg og gjen
nemgâ dette noget nærmere. Lafteverket har fra uroldstid været den
gjengse byggemåte i Hallingdal. Thmmerhåndverket var derfor hoit
vurdert og tommermannen med sin bile likeså. Gjennem den lange ved
hengen ved denne byggemåte er utforelsen efterhvert nådd op til stor
fuilkommenhet, og ved de stadig gjentagne hustyper er disse også nådd
frem til en fasthet og sikkerhet i forhold og former, som kan sidestilles
med det beste som er skapt i norsk trebygningskunst. Dertil virket de
monumentale ved at der var anledning til å bruke grovt tømmer. Jeg
kan således huske, at jeg i min ungdom så en stue på Torpe, som kun hadde
tre stokker i holden til takskjegget, altså anselige dimensjoner.
Husene var ordnet rundt et gårdstun slik, at der fra stuen var utsikt
til dem alle. Til stuen søkte man da å få den mest dominerende plass.
Antallet av hus stod gjerne i forhold til gårdens størrelse. Det kunde
være optil 12—15 forskjellige bygninger på gården.

Der var gjerne en nystue og en kårstue, en à to matboder, et å to
stabbur, stor låve med avdelte rum for hoi og lo med treskelåve og under
låve i midten. Fjøs for storfe med peis og gjerne i to avdelinger, luter»,
hestestall med hoitrev og rea, stall for småfe, smale*, gjerne av samme
utstyr som hestestallen. Grisehus, eldhus, vedskåle, smie og badstue,
de to siste helst i litt avstand fra de andre hus. Badstuen var torkestue
for korn og malt, men må oprinnelig ha været virkelig badstue og hadde
muret stenovn uten røkpipe. Husene var alle oprinnelig tekket med torv,
inntil man lærte å sage op tømmeret til bord. Da la man bordtak over
torven og senere også til dels skifer.

nedre myre

Et således torvtekket gårdsanlegg stod overmåte godt til sine omgivelser.
Matboden eller melkeboden var gjerne i en høgd med skut og rca foran.
Stabburene var kanskje de bygninger man la mest vekt pã å få stilfulle i
det ytre, og av disse har man ennu utmerkete eksemplarer i behold.
Bredskuldret og trygge står de der med kraftige og vekslende skygge
virkninger.
Stabburet var alltid i to høgder, første etasje ofte delt i to rum, ett for
korn og melvarer, det annet for andre matvarer. Foran disse en gang
med trapp op til annen etasje. Oppe var plass for alleslags gang- og seng-
klær. Rundt annen etasje var sterkt utstukne rca, som på forsiden ofte
var meget staselig prydet med skjæringer og sveifninger på stolper og
rekkverk.

Stuebygningen har vekslet noget i form gjennem tidene her som i
andre strøk av landet. Fra skålen i middelalderen med ren, ildstedet,
midt på det stampete jordgulv og Ijoren i taket, til eldhuset med flogen-
kinde samme anordning, men med åren flyttet bort til et hjørne og bygget
om til stenovn, men ennu liten rokpipe, når man frem til den senere s
utbredte hallingstugu. De vesentlige forbedringer ved denne er, at der
innlegges tregulv, at ildstedet får rokpipe op gjennem taket, — rokovnen
er omdannet til peis — og at glass kommer i bruk til vinduer; ljoren i taket
kan sløifes. Altsammen betydelige forbedringer til å gjøre stuen trivelig.
Som eksempel på hvor lenge man har hengt ved den gamle stueform,
kan nevnes at helt ned til vår tid har man sett i bruk seterselmed åre
midt på jordgulvet og ljore i taket.

Også i nyere tid finner man flere stuetyper i bruk samtidig. Således
den almindelige hallingstue, todelt i grunnplanen med en rummelig dag
ligstue vendende mot syd i den ene ende og et mindre rum mere benyttet
som gjestestue i den annen; i almindelighet var denne siste delt i to
rum, kammers og kleve. Så har man en variasjon av denne type, hvor
bygningen er tredelt i planen, dagligstuen til deiì ene side, mot syd, og
gjestestuen til den annen. I midten en liten forstue eller gang og bakenfor
denne en kleve eller også benyttet som kokerum. Denne stueform var
kanskje mest benyttet i de øverste bygder, hvor været var hårdest, da
den var lunere ved den lukkete gang på midten.

Så har man loftsstuen i to høgder, visstnok tenkt som en forening i
én bygning av loft og stue. Disse stuer har dog ikke en så fast form
som de almindelige hallingstuer, idet man snart finner beboelsesrum i
første etasje og gjesterum og Ioftsrum i annen, eller forrådsrum i første
og beboelsesrum i annen etasje, endelig også beboelsesrum i begge etasjer,
hvor det da kan tenkes at den ene etasje har tjent som kårstue. ¡ Hoi,
Al og Hemsedal var disse stuer ikke så sjeldne, i Gol derimot kan kun
erindres en eneste sådan stue, nemlig på gården Hovtun. Den er dog
forlengst nedrevet.

kiste
Efter å ha besett gårdsanlegget fra tunet, treder vi inn i stuen, som vi
forutsetter er en almindelig hallingstue i én etasje. Inngangsdøren er
på lanveggen mot tunet nær inntil indre hjørne. Vi passerer gjennem
et hislag, svalen, som gjerne er utstyrt med tykke sveifete hjørnestolper
og et par mindre, ofte snoete stolper mellem disse. Nedentil har svalen
hoi brystning bestãende av brede, sveifete bord i gjennembrutt monster.
Over stolpene et sveifet overstykke, og taket forsynt med brede sveifete
vindskier. Selve inngangsdoren er der også lagt meget arbeide på, lav
og bred som den er, er den forsynt med vakre hjemmesmidde beslag,
klinke og lås.
Stuen har gjerne to vinduer på tverveggen mot syd, ett høgsetvindu
på samme langvegg som svalen og undertiden et peisvindu på motsatte
Iangvegg. På indre tvervegg er to dører inn til kammers og kleve. Som
oftest har stuen åpent roste, og virker derved hoi og luftig, selv om den i
det ytre synes lav. I indre hjørne rett mot inngangsdøren er peisens
plass. Rett overfor peisen i hoire hjørne mot syd er sengen for husbonds
folket, «dei sjølve», og rett overfor denne i venstre hjørne er høgsetet.
Mellem høgsetsglasset og inngangen står stuens fornernste mobel, fram-
skapet. Fra dette og langs søndre tvervegg går faste benker bort til
sengen og videre fra denne bort til peisen. Foran sengen er en benk i to
avsatser, «sengeskørre., egentlig trapp opp til sengen. I høgsethjørnet
er et røskap og ved inngangen på indre tverrvegg et reollignende skap,
«låkhylla». Denne såvel som høgsetskapet og framskapet er alltid holdt ¡
samme stil og utstyr. Imellem de to vinduer på sydveggen er stueurets
plass. Undertiden er den også innrammet i pillaren mellem kammers
og klevedøren. Er ikke stueuret anbragt her, så er her innredet et «pelar
skåp». Over dører og vinduer er ofte satt op en av to hyller med
sveifete sidestykker i forbindelse med geriktene. Foran høgsetet står
det store langbord ofte meget solid og vakkert utført og foran dette igjen
en løs benk. En sådan er også satt foran sengen mot peisen.
Til høire for peisen stod gjerne en lubben kubbestol. Forøvrig
var der ikke mange løse stoler i stuen. Tvers over stuen fra langvegg til langvegg ligger enkraftig bjelke, «kruna». Den var målet for mangt et hallingkast. Fra denne og ut til søndretverrvegg var innredet soverum oppe i rostet, det såkalte «Hemsedal», i enkelte bygder også kalt «tarr». Tarren var gjerne vakkert utstyrt med treskurd og sveifninger.I kammerset, som entenhadde peis eller ovn, stod det staselige skatoll og en eller flere gjestesenger, dessutenbord og faste henker.

Det vilde føre for vidt å gå nærmere inn på hver enkelt ting i detalj.
Kun skal sies, at plassen var særdeles godt utnyttet, og at hver ting
hadde sin bestemte plass og i hovedtrekkene sin bestemte form i disse
stuer.

De beste stuer som ennu er bevart, stammer fra tiden mellem 1750
og 1850, og vidner om at håndverk og hjemmeindustri stod særdeles
høit i dalen på denne tid. Alle håndverkere, fra torn mermannen og snek
keren til smeden og maleren, forenet sig om å skape noget sirlig og
vakkert og på samme tid solid. Hver ting, selv den minste, fikk en for
øiemedet avpasset form og utsmykning. Alt passer inn i sitt miljø. Det
hele virker festlig og stilig.

En således vel innredet hallingstue er et overmåte trivelig rum å bo i
selv til hverdags. Tenker man sig den til fest med spillemannen i kubbe
stolen, med hålet på peisen, da stiger stemningen, da synger hele stuen
med, ti her er ingen teppebelagte gulv, ingen betrukne stoler, ingen
tapeter på veggene som demper lyden, alt er tre som danner en fortrin
lig sangbunn til hardangerfelens eggende toner. Intet under at alt og
alle da måtte danse, måtte «spenne kruna», måtte prøve krefter i dragsmål.
Kunsten å dekorere ved hjelp av farver, rosemalingen, er gammel i Hal
lingdal, og blev her drevet lenger frem enn i nogen annen del av landet.
Det kan vel sies at rosemalingen blev en eiendommelighet for dalen.
Men ved siden av denne kunstart må også nevnes en annen måte å deko
rere på, nemlig sviingen, å brenne inn ornamenter i tre ved hjelp av
ophetete jern. Sviingen er sikkert eldre enn malingen, da den er en mere pri
mitiv dekorasjonsmåte, men den benyttes også samtidig med malingen.
Man finner den anvendt på snart sagtalt slags bohave, melkeringer, smør
spann, skjeer, tallerkener, alle slags fater, på hovrer og kornsold, altså ikke
bare på ting som tilhørte stuen, men også på ting som hørte hjemme i fjøs,
stall og låve. For så vidt fikk rosemalingen aldri så utbredt anvendelse som
sviingen, men til gjengjeLd er sviingen mere bundet av sin teknikk og derfor
mere fattig på motiver. Dog finner man særdeles vakre dekorasjoner også i
denne teknikk. For flere av dalens stavkirker vet mansikkert at de har hatt malte billed
fremstillinger og dekorasjoner av meget tidlig datum, således i Åls og Torpe
kirker. Om det er dalens egne malere som har utført disse, eller de er folk utenbygds fra er uvisst. Det siste torde være sannsynligst. For Gols kirkes vedkommende, som hadde meget vakkerutsmykning i koret, er iallfall tiden for utførelsen sikker, idet årstallet 1652
er innskrevet i ett av feltene. Man har villet tillegge en av bygdens folk
disse malerier, da der i ett av feltene finnes et navn som kunde tyde på
at det er materens, nemlig «Iffuer Kineberig» eller Ivar Kinneberg. Gården
Kinneberg, nu Kjernbal, ligger like nedenfor kirketomten. Men navnet
kan også være på en av giverne, hvorav der finnes angitt en hel del.
Sikkert er det at den som har utført disse malerier, må ha været en byut
lært maler, som har hatt god kjennskap til tidens herskende stil og til
ikonografi. Derom vidner såvel billedenes sikre utførelse som den hele
kom posisjon.

villandstuen

Likesom kirkebygningen i sin tid hadde innflydelse pá bebyggelsen
forøvrig i dalen, så hadde senere også kirkemalingen betydning for og
gav impulser til den senere rosemaling. Men det er først langt ut i 1700-
tallet at rosemalingen tar ordentlig fart, og sin største høide når den
omkring 1800. Den har sine utøvere i alle bygder, men det er kanskje
fra Åog HoI man har de beste navn. Her skal kun nevnes nogen få
fra den beste tiden, nemlig Herbrand Sata eller Bæra fra Ål og hans to
sønner, Nils og Embrik. Disse har efterlatt sig en flerhet av arbeider. De
hadde såvel sine dyktige forgjengere som efterfølgere, og alle var de sikkert
hjemmelærte malere. De beveget sig i rokokkoens lystige linjespill og
farver og gav sig i kast med tildels store opgaver, dekorering av hele stuer.

Det var særlig alle slags skaper, dørfyllinger, klokkekasser og drag
kister, som innbød til dekorering med maling. Her boltret de sig med
sine farver og komposisjoner. Men rosemalingen blev også anvendt
på alt slags bohave likesom sviingen. Var der større flater, la de i vei
med figurfremstillinger. Disse opnådde dog sjelden større kunstnerisk
verdi enn man kan vente av primitiv folkekunst. De betjente sig aldri
av nogen større forberedelser for sine komposisjoner. De satte av nogen
punkter eller risset op nogen akser på selve tingen og omkring disse
spant de ut sine roser og ranker fritt fra hånd og hode. Derfor blev aldri
to roser eller ranker like, fritt og ledig føiet de det ene motiv til det andre.
inntil det hele gav den virkning som var tilsiktet. Farvene var hele og
kraftige. Rødt, grønt, blått og gult var hovedfarvene, undertiden sort
og hvitt, sjeldnere sammensatte farver som grått, fiolett og brunt. Som
oftest opnåddes et virkningsfullt farvespill, friskt og livlig. Det hendte
også at hallingdalske rosemalere blev benyttet utenfor dalen. Således
finner man arbeider i Opdals kirke, Nummedal, fra omkring 1800, som
sikkert skriver sig fra en hallingdalsk maler. Tiden for utførelsen av disse
arbeider peker nokså bestemt på den førnevnte Herbrand Bæra som maleren.
Rosemalingen florerer fremdeles i dalen, men med den lette forbin
delse med utenverdenen vil den lett bli opblandet med påvirkning
utenfra.
Hallingdølen stod heller ikke tilbake når det gjaldt arbeider i metall.
Således finner man fortrinnlige ting i sølv og messing, som søljer, spenner,
knapper, ringer og slirbeslag. Likeså har man utmerkete arbeider i smie
jern. Sirlige beslag på kister og skrin, beslag og låser til dører, skjær-
dinger og lysestaker. Dessuten blev der gerne smidd på gården alt som
trengtes av nyttearbeide til husbehov.
Det gjelder for metallarbeidene som for alt det øvrige, at man ikke
nøiet sig bare med de knappe form som var nødvendig for øiemedet,
men alltid søkte å forskjønne tingen med passende utsmykning. Denne
sans for og trang til utsmykning og tilpasning lå likesom i blodet, var
selvfølgelig og syntes ikke å volde nogen anstrengelse. Man kjenner ikke
navnene på mange av byggmestrene eller bygdekunstnerne i dalen, når
undtas nogen få rosemalere. Men én byggmester har man dog sikre data
om og som derfor ber nevnes her, nemlig lensmannen og byggmesteren
Torkjell Olsen Villand 1715—1776 Han stammet fra den kjente Vil
landsætt i Hol, men var lensmann på Sundre i Ål en tid. Det heter om
ham at han var «boksynt og brevsynt og kunde føre saker». Han var
ingen almindelig tommermann, men like dyktig som byggmester, snekker
og treskjærer, en ekte kunstnernatur som har efterlatt sig mange karak
teristiske arbeider.
Fra ham stammer visstnok Villandsstuen fra Hol, nu på Nes Folke-
museum, videre Nyhusstuen fra Torpe, nu på Frognerseteren, Ting-
stuen og Gretestuen på Sundre og mange flere. Alle disse er bygninger
utenfor det almindelige og preget av byggmesterens rike individualitet.
Særlig er Tingstuen en bygning som både er stort tenkt og i alle deler
godt utført. Dens inngangsportal er et stykke trearkitektur av høi rang
for sin tid.
Av alle disse bygninger står nu kun Tingstuen på sin oprinnelige plass.
Også Gretestuen er flyttet (og visstnok utenfor dalen).
Av stavkirkene står nu kun Hols og Torpe kirker tilbake, den siste
temmelig lemlestet. Gols kirke er som bekjent flyttet og i restaurert
stand satt op igjen på Bygdøy. De øvrige kirker er forlengst nedrevet.
Torpe kirke er da ubestridt dalens eldste bygning.
Av profanbygninger er Staveloftet det eldste i dalen og visstnok en
av de eldste trebygninger i hele landet. Det skal skrive sig fra år 1300
og stod oprinnelig på Stave i Ål, men er nu flyttet til Nes Folkemuseum.
Gården Stave ligger ikke langt fra Åls gamle kirke, og det er tydelig at
loftet i sin stil er påvirket av kirkens stil, har ekte middelalderske former.
Det er en av de mest monumentale trebygninger vi eier, er opført av grovt
tømmer, står der bred og mektig og har derfor kunnet trosse tidens
tann gjennem alle disse århundre. Det vidner på en fortreffelig måte
om at Halllngdal også i hine fjerne tider hadde både dyktige og stor-
tenkte byggmestre.

Oslo : Norske turistforening, 1927. Transkribering og opphavsretten til denne ved Olav Sataslåtten

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s