«Dyreheimen» – artikkel av Dr Hans Bruun publisert i 1928.

Dyreheimen av distriktslæge H. Bruun.

Med lange, krokete og senesterke armer hefter de store, flate byg
dene sig godt fast i de veldige fjelividder, som strekker sig fra
Telemark til Opland fylke i syd — nordlig retning. og mot vest til
Hordaland og Fjordane og Sogns fylker.

brrun hytta

Det er Vidda — Hallingjøklen( som den kaltes i gamle dager) og
Hlflingskarvet som særmerker disse fjlilvidder. Vidda er 4000 fot
over havet, Jøklen og Skarvet 6000 fot over havet. Her ferdedes
for en snaue 50 år siden om sommeren bare en og annen fekar. 
Ensomt var det å ligge alene i et skarve læger gjerne en 8—10 uker.
Sau og fe og hest var selskapet. Men det kunde jo også være nok
for disse karene. Eller der lå et par fiskere hist og her, fisket ørret,
laget rakefisk og slet sig mest fordervet i dårlige båter, i kalt vann
og med tunge bører til bygda senhøstes, ofte overrasket av svære
snefall.

Eller der strøk en rappfotet, spenstig og seig kar med rifle efter
dyredottene. Det var ingen allfarvei herinne. Men fra ældgammel
tid har fjellvidden berget mangen mann og mangen husstand i hun—
gersår. Det er nok mangen kone som i dalbygdene opunder disse
fjell i timevis har stirret op mot fjellskaret efter mannen for å se
om han kom med kjøttbør, så barn og kone kunde gå mette i seng.
Og her var dyr (d. v. s. villren) i mengdevis. Dyregraver rundt om,
skytterplasser, boplasser — ja enda står reínsdyrstiene tydelige i
mange skråninger. De forteller oss om mengder av dlyr. Rype og
hare var det overflod av. Det var ikke handelsvare i gammel tid —
ikke penger. Det var maten det gjaldt. Og fjellet var godt å ta
til i så måte.

Tidene skifter. Det er blitt folksomt i alle disse fjell, sommer
og vinter, vår og høst. Turisthytter er bygget. Med passende dags
marsjer går man nu trygt over disse enorme vidder, som det før
stod redsel av. Det er ikke usle felægre lenger som skaffer vandreren ly.

bruun rein

Man fotograferer et skarve gammelt læger, og går det forbi.
«Stakkars folk som måtte bo i et slikt hi», sier en og annen. Stakkars
folk som ikke lengre er nøisomrne nok til å greie et 2 mndrs. frilufts
liv i et læger. Forresten greier fjellfolk sig enda med lægret om
det kniper.

Og Bergensbanen kom og smyger sig som en orm frem gjennem
fjeliheimen. Midt oppe i de mest utilgjengelige fjelividder mellem
JøkIen og Skarvet er der hoteller, som år om annet besøkes av hun
dreder av turister. På Finse kan man samme dag ofte høre en 6—7
forskjellige sprog. Ja, Norges konge og dronning og kronprins kan
en sogar møte opunder Jøklen og Skarvet.

På Geilo, øverst i Hols søndre dalføre, selges der i påsken en
1500 billetter. På fine dager om våren er fjellsidene svartprikket
av skiløpere. Og det kryr av reinsjegere innover i Vinjes dyre
heim. Og det smeller om høsten rundt om i liene på rype og hare.
Og der fiskes overalt hvor det kan tenkes at en Ørret holder til
Der kommer penger inn i bygdene, sies det. Men der går også
noe annet ut av bygdene. Og det er ærefrykten for fjellet for hvad
det har været og bør være for fjeilbygden. Det har været og bør
bli matkammeret for fjellbonden. Men vent ikke alt for lenge med
å flytte fjellvidden tilbake i høisetet. Viltet som har berget folket
deroppe så ofte, minker i antall. Men vær viss på, Vinjes «dyre
heim» kommer nok atter til heder og verdighet. Fjellet er fjellbon
dens rette hjem — og når ute er «freista er heimen besst».
H. Bruun.

Fra "Buskerud i tekst og billeder" av bl a Sigurd Fjørtoft, Norges bondelag, 
1928. Opphavsrett til denne transkripsjonen: Olav Sataslåtten.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s