Oppgjør med kniv, kårder, oksepisk og gevær – Rettssaker frå Øvre Hallingdal i perioden 1671-1808

Av Olav Sataslåtten

Det var vald og drap  i gravferd, i og etter bryllaup, ved handel og i barsøl, eller rett og slett ved samvære der alkohol vart servert. Stein, vedtre, pisk, kniv, kårde, sabel eller gevær vart nytta som våpen. Mange av overgrepa er skjedd mellom brør, gjerne på bakgrunn av uoverensstemmelser etter ein handel.

Nedanfor følgje eit utdrag av straffesaker frå Ål og Hol i perioden 1671 til 1808. Tingbøkene frå Ål i denne perioden, som òg omfatta Hol, er ein endelaus tragedie av vald og drap. Av den grunnen har eg valt å berre setja søkelys på saker som skil seg ut. Nokon av dei er grufulle, og gir eit bilde av kor ille det kunne vera. Andre er trekt fram fordi dei viser eit rettsapparat som kunne vera rettferdig og gi oppreisning; andre saker har  eg trukke fram fordi dei visar ein uforståeleg mild justis. Nokon viser ein useieleg bestialsk og rett ut sagt urimeleg justis mot kvinner, særleg dei som fødde utanfor ekteskapet. Eg har med vilje halde utanfor sakene som går på kvinners drap av nyfødde født utanfor ekteskap, av den grunnen at dei rett og slett er for brutale og hjarteskjerende. Det var ingen toleranse overfor disse kvinnene, ein haldning som vel har halde seg heilt opp til vår tid, sjøl om sjølve justisen endra seg.

Ingen stad i landet, og kanskje heller ikkje i Norden, vart det drepe så mange som i Hallingdal. Berre gjennom ein tiårsperiode, frå 1760 og framover, vart det utført 14 manndrap med kniv i Hol og Ål. I 1730 skreiv ein skulelærar at han kunne «mindest 30 Manndrap at være skeet i dette Aals prestegjeld».

Det har vore spekulert i at dalføret var isolert, og at den strenge æreskodeksen frå vikingtida levde vidare i fullt mon. Det kan vera noko av forklaringa, men sikkert ikkje alt. Viktige ferdselsårer har jo gått gjennom Hallingdal, og kommunikasjonen til omverda var derfor eigentleg god.

Æresomgrepet var viktigare enn me i dag kan forestille oss. Ære batt samfunn saman. Ære gav køyrereglar og heldt folk på plass. Ein mann eller ei kvinne utan ære var ikkje ein mann eller kvinne i samfunnet, ho og han var ein ikkje-person. Me skal sjå at også kvinner forsvarte seg. Utan ære sat ein berre att med skam. Frå islandsk ættesoge veit me at ære var noko fundamentalt hjå folk. Me kan nok delvis forklare drapskulturen i Hallingdal, heilt fram til 1800-talet, med overlevningar frå æreskulturen i vikingtida

I motsetnad til mange andre stader i landet var det meste av jorda i Hallingdal sjølveige. Gardbrukarane rådde grunnen og var ikkje leiglendingar, korkje under stat eller stormenn. Det kan ha utvikla eit stolt og ættemedvite folk. Det er ikkje utan grunn folkeminnegranskarane fann dei rikaste skattane av eventyr og segn i fjellbygdene. Det handlar om å vera kar og vise seg fram. Det ligg på ein måte i heile uttrykket at ein skulle reagere, om ein vart plukka på nasen. Ikkje usannsynleg er det samband mellom denne kulturen og kriminalitetsstatistikken, meinte statsarkivar Nils Johan Stoa, som for ein del år sidan ga ut «I hine hårde Dage», ei samling gamle krimhistorier frå heile landet, også frå Hallingdal.

I eit samfunn styrt av ære vart ein tvinga til å reagere, om ein ville eller ikkje. Elles vart du ærelaus og hadde ingen verdi. – Å gjera opp med slagsmål eller vald, var ein måte å oppretthalde balansen på. Kunne ein forsvara eller hevde seg, hadde ein også æra i behald. Bruk av kniv og vald vart derfor sett på som karsstykke. Men spørsmålet om kvifor Hallingdal skilde seg ut frå resten av fjellbygdene, det har ingen gitt ei god forklaring på.

Utdrag av sakene
I 1671 innstevna Halvor Staves hustru Rangdi en Taran Syversdatter for at hun hadde stjålet en linhatt og deretter skjelt henne ut som «en hore og en bikkje». Det ble avhørt flere vitner som opplyste at Rangdi hadde sagt til Taran: Fanden fare i deg din hattetyv», hvorpå Taran svarte «Jeg tok linhatten for de skillinger du skylder meg». Det endte med at Taran ba Rangdi om forlatelse og tilføyde at Rangdi var en «smukk og ærlig dannelseskvinne».

I 1671 stevnet Guri Sato stesønnen Lars Sata for overfall med skjenderi og hugg. Guri og Lars støtte sammen på jordet Hestebræk, hvor hun stelte hesten sin. Lars kom mot henne med en staur i hånden. Hun sprang da inn i stua og tok stilling bak døren med en jernstang i hånden. Hun hadde da åpenbart blitt slått av Lars ute på jordet. Siden sto Lars med en sabel i hånden og truet med å kappe hodet av henne. For retten unnskyldte han seg med at han hadde vært beruset og ikke husket noe av det som hadde hendt.

På tinget 14. juli 1672 ble Sven Løkensgard ansatt som lensmann i stedet for Knut Iversen. Den nye lensmannen møtte ikke på tinget, og fikk i stedet bot.

På tinget på Medhus i Hol 15. september 1673 ble Marte Jonsdatter innstevet for overfall med hugg og slag på Ellef Bakkegards hustru i sistnevntes eget hus, mens Bakkegards hustru lå i sin egen seng. Marte hadde tidligere vært tjenestejente hos Bakkegard.

På tinget på Leksvoll 14. september 1674 ble Tomas Sata og Asle Medgarden stevnet for å ha kalt Syver Kirkedelens hustru for en trollkvinne.

På samme ting ble Engebret Skrinde stevnet for injurier mot fogden.

På tinget på Leksvoll 17. juni 1675 reiste fogden tiltale mot samtlige bønder i Leveld og Vats fordi de ikke ville utføre skyssferd som var pålagt dem.  Den samme tiltale ble reist mot en del bønder i Satafjordingen.

På tinget på Leksvoll 14. september 1675 ble Halvor Stave og hans hustru Rangdi stevnet for å ha overfalt Torger Leksvoll mens han var på hjemveg fra tinget. Mannen holdt Torger mens kona til Halvor Stave slo og ga Leksvoll fem sår.

På samme ting ble Engebret og Lars Sata innstevnet for slagsmål, hvor Engebret hadde hugget Lars over fingrene med en kårde. Rettergangsmaterialet viser at de i betydelig grad ble brukt kårde ved voldshandlinger i Hallingdal frem til midten av 1700-tallet.

På tinget på Leksvoll 3. mars 1676 ble Knud Pedersen stevnet for å ha gitt Ole Reinton  slag med en øksehammer mens de gikk sammen i skogen. Oles armer «blev knust», men saken ble utrolig nok løst med forlik i all minnelighet.

På tinget på Leksvoll 23. februar 1678 stevnet fogden en del bønder som hadde forsømt sitt pålagte vakthold over den fengslede morderen Ole Løkensgard, slik at Løkensgard klarte å rømme.

Ole Olsen Tvete satt under tiltale fordi han ved besøk hos Engebret Sata hadde kastet kniven sin mot Engebrets tjenestepike Margit Knutsdatter, og for at han på samme dag på Nyhus i Torpo hadde hugget i stykker et bryggekar som tilhørte Margit Nyhus, og truet henne med en kårde i hånden. Han unnskyldte seg med at han hadde vært så beruset at han ikke husket noe av det inntrufne.

På tinget 26. september 1684 forlangte lensmann Halvor Sata at Ole Olsen Torstensrud ble satt under tiltale for å ha drept Jørgen Isaksen Rejersgaard i et bryllup i Bøygard 25. sept 1683. De satt ved et langbord og drakk øl med Jørgens kone mellom seg. De to mennene begynte å krangle, og da stakk Ole bak konas rygg tre knivstikk mot Jørgen, så han uten en lyd falt forover mens blodet strømte, «og straks var han død». Ole fór straks på dør og rømte. Etter flere års forløp lyktes det å få ham pågrepet og innsatt i arresten hos lensmannen, men han «brøt kongens jern» og rømte. Da han så ble pågrepet igjen ba retten om allmuens uttalelse angående Oles forhold i bygda. Folket erklærte ufattelig nok at de ikke hadde noe å klage på overfor Ole Olsen Torstensrud , og de ba ham frikjent av den grunn at den drepte, Jørgen Rejersgaard, var en bedrager, tyv og slemt og ugudelig menneske. Ole ble dømt til døden.

På dette tinget ble fangen Jon Knudsen Sata fremstilt. Han hadde to ganger rømt fra soldattjenesten og levde da som løsgjenger. I et besøk på Helling hadde han gitt Jul Øvremyre et knivstikk i skulderen i det Jul var på veg ut av døra, uten at det hadde blitt vekslet et ord mellom dem. I det samme barsølet overfalt Jon Knudsen Sata en Askrim Rud og truet med at han ville «skjære lever og lunge av ham og slå det opp på veggen». Asgrim tok av seg lua og bad om at han for Guds skyld måtte la ham i fred og ikke gjøre ham noe skade. Forrige jul hadde Sata i et samvære hos Holge Hammersbøen i vilt raseri svunget en kniv om seg og truet med å knivstikke alle tilstedeværende. Da Havor Sundbrei satte seg ned på benken sto Sata foran ham med kniven og truet med å skjære strupen over på ham. I det samme fikk Holge Hammersbøen en sjans til å slå Sata i gulvet og deretter få ham bakbundet. I retten unnskyldte Sata seg med at han hadde vært så full at han ikke husket noen ting. Han ble dømt til fengsel og tvangsarbeid på Bremerholm eller Akershus.

På tinget 10. sept 1686 ble Tomas Anfinsen stevnet av sogneprest Ole Engelstrup fordi Tomas etter en gudstjeneste i Torpo kirke hadde gått inn til presten i hans stue i meget beruset tilstand. Presten ba ham om å gå hjem og legge seg, men han nektet å gå. Rasmus Opheim som var tilstede, tok fatt i Tomas og førte ham ut av døren. Tomas ble da svært arg og truet presten med hevn og ba ham dra dit hvor han kom fra. Det er ikke nevnt hva slags straff han fikk.

Ambjør Aslaksdatter Strand stevnet Ole Pedersen skomaker for æreskrenkelse, fordi Ole gjennom et helt år hadde sagt at han gjennom et helt år, når som helst, hadde kunne få ligge med henne, og at hun også lå med andre, snart den ene snart den andre. Han kunne dog på rettens oppfordring ikke nevne noen av disse mennene ved navn. Allmuen opplyste enstemmig at Ambjør var kjent i bygda som et ærlig og anstendig menneske. Ole Pedersen ble dermed dømt for æreskrenkelse som løgner, og ilagt en streng bot til kongens kasse og 30 riksdaler i oppreisning til Ambjør.

Ting på Leksvoll 25. febr 1697. Sigrid hadde fire «uekte barn» med Lars (begge navn anonymisert av artikkelforfattaren). Hun var så fattig at hun ikke kunne betale bøtene; hun eide ikke annet enn det hun sto og gikk i. Hun ble dømt til «at slaaes til kagen», dvs binding til påle og 27 slag med ris.

På tinget på Leksvoll 4. nov 1701 stevnet Sissel Kirkedelen Knut Lappegard for overfall på henne. Halvor Sata vitnet at hun var blitt bitt over nesen og hadde fem sår i ansiktet. Lappegard forklarte at da han jaget hennes kuer bort fra sin mark, kom Sissel mot ham med en kniv rettet mot ham «med fullt sting». Lappegard fikk avverget angrepet ved å slå kniven ut av hånden hennes med en kjepp, men da fór hun på ham med begge hender, fikk tak i håret hans og de ble begge liggende i slagsmål til Sata kom og fikk skilt dem.

Fogden klager over at Torkild Opsata har neket å etterkomme hans ordre om å innstevne kongens saker til vårtinget. Torkild forsvarte seg med at han ikke var noen lensmann, og derfor ikke hadde none plikt til å imøtekomme fogdens krav. Fogden sa da at lensmannen Halvor Sata var en gammel mann som verken kunne lese eller skrive, og at fogden derfor hadde bedt om Torkilds hjelp. I tillegg var Torkild sikret betaling for arbeidet. Fogden ba om at Torkild ble ilagt mulkt.

På tinget på Leksvoll 27. febr 1710 ble Syver Rud stevnet for å ha skåret et ledd av Guri Gudbrandsens finger i et bryllup.

På tinget på Leksvoll 9. juli 1711 ble Sven Ulshagen satt under tiltale fordi han hadde skadet Halvor Leksvoll med sin bajonett. Ulshagen slo først Halvor så blodet fløt, og deretter trakk de hver sin kårde, og Sven gikk mot Halvor med kården i den hånden og en kniv i den andre. Halvor fikk seks hugg i sin høyre arm og to i den venstre. Halvors mor Birgit Leksvoll ville gå imellom, men fikk da et knivsår over fingrene. Ole Laa var tilstede, og fikk skilt dem med en staur.

På tinget på Leksvoll 27. febr 1712 ble Lambert Kortsen, sønn av klokker Kort Lambertsen, satt under tiltale for å ha skamfert Aagot Helling. Han kastet først en fjøsgrind på henne. Deretter grep han henne i armen og hun ham i håret og de kom i slagsmål.

Ved tinget på Leksvoll 24. febr 1714 kan vi første gang lese om bruk av gevær ved slagsmål. Gjermund Strand var tiltalt for å ha gitt Tollef Strand et knivstikk i brystet. Det skjedde ved et samvære på Strand hvor det ble holdt dugnad. Det ble drikking og slagsmål og bruk av kårder og kniv. Gjermund var bevæpnet med gevær og kniv, og Tollef med kårde. Med disse våpna gikk de mot hverandre ute på gården i nattemørket, og det var da Tollef fikk skaden. Iver Rime fikk også et slag og falt død om. Gjermund og Tollef ble kun ilagt bøter.

Tollef Styrkestad ble stevnet for å skjært klokkeren i hodet med en kniv. Han unnskyldte seg med at han hadde vært så berusa at han ikke husket noen ting. Han tilføyde at dersom han hadde brukt kniv på klokkeren, så hadde det ikke skjedd uten grunn.

Fogden stevnet en stor del av allmuen for at de hadde gitt husrom til de dømte og fredløse soldatene Ole Aslesen, Johannes Aslesen og Knud Knudsen, som ferdes i skog og ødemark bevæpnet med pistol, gevær og kårde. De skal ha vært innom på forskjellige steder i bygda for å få mat og drikke, men ingen ville tilstå å ha hjulpet dem.

Klokker Cort Lambertsen fikk attest fra allmuen på at han hadde så liten inntekt av sitt klokkeri i Ål at han ikke evnet å betale koppskatten for 1711. «Han var en fattig mann med fire umyndige barn, og satt i stor gjeld».

Ved tinget på Leksvoll 3 mars 1714 ble dragon (kavalerist) Erik Jørgensen satt under tiltale fordi han ved et festerøl på Strand ha drept Olbjørn Pedersen Bøygard med kårde. Det ble et vilt slagsmål i dette festerølet, hvor flere gikk på hverandre med kårder og kniv. Etter å ha drept den unge Bøygard gikk Jørgensen fullstendig berserk og jagde alle de andre «slagskjemper» bort fra gården med svingende kårde. Det fantes ingen lege i Hallingdal, så det ble hentet lege helt fra Ringerike. Han kunne ikke redde livet til Olbjørn Bøygard. Jørgensens sak ble behandlet ved krigsrett.

Ved tinget på Leskvoll 12. juli 1715 ble Gjermund Magnusen Bjørøen stevet for å ha drept sin hustru Olaug. Hun var rømt fra ham til en av naboene, men Bjørøen fulgte etter og drepte henne med ni knivstikk. Han ble dømt til å «knibes med glødende tenger, avhugging av høyre hånd og halshugging. Hodet og hånden ble satt på stake.

Ved tinget på Leksvoll 1. mars 1728 ble det ført en sak i anledning av en flokk menn fra Vats hadde kommet til kaptein Hejm på Sundre og forlangt løslatt en vatsing som satt i arresten der. Kapteinen nektet, hvorpå de forsøkte med makt å trenge inn i arresten. Kapteinen beordret da vakten forsterket med ladde geværer, og i fall voldsmennene ikke fjernet seg skulle de skyte dem i bena. Kapteinens frue trakterte så etter hvert av en eller annen grunn vatsingene med mat, og kapteinen ba dem etter dette å gå sin vei. Senere gikk kapteinen ut med kårde og møtte 10 av av vatsingene. Etter noe kamp endte bataljen med at et par av dem ble ført i arresten.

På tinget på Sundre 19. okt 1769 ble Ole Aslesen Ulshagen stevnet for leven i byga på en helligdag. Han hadde i beruset tilstand skjelt og bannet, kalt presten en «storleppe» eller «bredleppe», og spent døren til prestens storstue i stykker. Presten Nils Qvam forsøkte å snakke ham til rette, men Ole ble da mer brutal. Presten ga ham en ørefik. En skomaker som arbeidet på prestegården kom da imellom for å hindre Ulshagen i å gå løs på presten, men da dro Ulshagen en kniv og forfulgte deretter skomakeren bortover gårdsplassen. Samme kveld ble Ulshagen satt i arresten på Sundre og dømt til tukthus.

Ved tinget på Sundre 17. febr 1773 ble «skiløper» Johannes Strand og «den bekjendte onde bondedreng» Ole Ellefsen Helling» stevnet fordi de hadde slått inn to vinduer i lensmann Torkild Villands bolig på Sundre.

Ved tinget på Sundre 30. juni 1773 ble Peder Knutsen Tunehago tiltalt fordi han under begravelsen etter enke Lukris Strand hadde knivstukket Ole Gulliksen Nestager og Ellef Olsen Strand. Mens likfølget kjørte over isen på Strandafjorden hengte Tunehago seg fast bak på sleden der Nestager og Strand satt, og dro kniv for å stikke. De forsøkte å avverge angrepet med piskeslag mot ham, men det endte istedet med at begge ble rammet av knivstikk. Ellef Strand fikk et så voldsomt stikk at knivbladet ble sittende fast i skulderen. En kone i gravfølget hjalp til med å få trukket det ut. Peder Tunehago ble ilagt bøter.

Mikkel Toresen Hoff ble ved tinget på Sundre 12. febr 1787 satt under tiltale for å ha gått løs på sin svigermors hus med øks. Han hadde hugget inngangsdøren hennes i stykker, brutt opp en annen dør og slått inn 32 vindusruter.

Ved tinget på Sundre 10. oktober 1787 ble 13 menn stevnet for at de på gården Uren hadde kledt av Erik Uren på bakgrunn av beskyldninger om tyveri. De bandt ham naken til en stolpe under stabburet, hvorpå de pisket ham til blods. Med trusler om å gjenta avstraffelsen tvang de Erik Uren til å betale dem 22 riksdaler. De ble dømt til 2 års tvangsarbeid på nærmeste festning, og ilagt store bøter.

Ved tinget på Sundre 11. okt 1791 stevnet Mikkel Hoff og hans hustru Ragnhild (datter av avdøde lensmann Torkild Villand) naboen Ole Aslaksen Hoff for skjellsord og æreskrenkelse mot dem og Villandsetten.

Ved tinget på Sundre 29. mars 1805 ble lensmann Saabye innkalt for retten fordi han på sesjon hadde utgitt seg for å være gjestgiver og skyss-skaffer, og forlangte å få en mann som skyss-kar. For å fri denne fra militærtjenesten hadde han mottatt 36 riksdaler.

Ved tinget på Sundre 15. febr 1808 hadde sogneprestens kapellan Otzen anklaget Helge Andersen Gudmundsrud for injurier, men da innstevnede hadde møtt for retten to ganger uten at pastoren møtte opp, ble saken hevet og presten dømt til å betale 2 riksdaler til den stevnede for kost og tæring. Ved samme ting anklaget pastor Otzen Ole Aslesen Finse for å ha skjelt ut presten fordi han kom for sent til Hol kirke.

Ved tinget på Sundre 1. juli 1808 ble pastor Otzen innstevnet av Ole Sandepladsen og Kari Torstensdatter Laa fordi han i et middagsselskap på prestegården hadde sagt at den ugifte Kari, som var tjenestejente hos presten, hadde med Ole Sandepladsen fått et dødfødt barn. Presten erklærte at han hadde sagt dette etter et rykte som gikk i bygda. Retten kom til at spredning av usanne rykter medførte straffeansvar. Dommen ble at prestens høyst fornærmende og usannferdige uttalelser ble kjent døde og maktesløse, og han ble idømt bøter som skulle betales til fattigkassen, samt saksomkostninger.

Personene på bildet, frå Tingstugu i Ål, er ikkje relatert til artikkelen. Bilde henta frå Ål bygdearkiv. Årstall ukjent.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s